Praktisk beredskap 28. Øvelse og trening, øvelse og trening.

Igjen kommer jeg inn på teamet øve og trene; og jeg gjør dette fordi det er særdeles viktig.
Mannskapene må øves i forhold til de oppgaver de har i beredskapssystemet; og så mye at de er trygge på de ulike oppgavene de har i ulike beredskaps-scenario.

Beredskapslederens rolle i øving og trening

Øvelse og trening er hjørnesteinen i en effektiv beredskapsavdeling.
Dette gjelder både for beredskaps-lederne og for førsteinnsatsmannskapene.
Beredskaps-lederne spiller en helt sentral rolle i å sikre at øvelsene er realistiske, effektive og nyttige for alle involverte.

Dette er noen av de viktigste oppgavene beredskaps-lederne har i forbindelse med øvelse og trening:

1. Velge øvings-scenario:

• Beredskaps-lederne må velge øvings-scenarioer som er relevante for de typene kriser som avdelingen kan bli stilt overfor.
• Scenariene skal være realistiske og utfordrende nok til å teste beredskapsavdelingens evner og ferdigheter.
• Det er viktig å ta hensyn til ulike målgrupper og behov når man velger scenarioer.

2. Detaljplanlegge øvelsene:

• Beredskaps-lederne må lage detaljerte planer for øvelsene, der alle aspekter av øvelsen er nøye gjennomtenkt.
• Dette inkluderer å definere målene for øvelsen, utarbeide et tidsplan, velge øvings-arena, skaffe nødvendig utstyr og rekvisitter, og tildele roller og ansvar til de involverte.
• Det er også viktig å lage et kommunikasjons-plan og en plan for håndtering av eventuelle uforutsette hendelser.

3. Gjennomføre øvelsene:

• Beredskaps-lederne har ansvar for å lede og koordinere gjennomføringen av øvelsene.
• De må sørge for at alle involverte vet hva de skal gjøre, og at øvelsen foregår på en trygg og effektiv måte.
• Beredskaps-lederne må også være observante og gi veiledning og støtte til øvings-deltakerne underveis.

4. Evaluere øvelsene:

• Etter at øvelsen er ferdig, er det viktig å evaluere den for å se hva som fungerte bra og hva som kunne ha vært gjort bedre.
• Beredskaps-lederne må samle inn tilbakemeldinger fra øvings-deltakere, observatører og andre involverte.
• Evalueringen skal brukes til å forbedre fremtidige øvelser og til å identifisere eventuelle behov for ytterligere opplæring eller trening.

I tillegg til disse oppgavene, spiller beredskaps-lederne også en viktig rolle i å:

• Motivere og engasjere de ansatte i øvelse og trening.
• Skape en læring-kultur der det er trygt å ta feil og prøve nye ting.
• Sikre at øvelse og trening er integrert i den daglige driften av beredskapsavdelingen.

Effektiv øvelse og trening er avgjørende for å sikre at beredskapsavdelingen er i stand til å håndtere kriser på en effektiv måte.
Beredskaps-lederne spiller en nøkkelrolle i å sikre at øvelsene er realistiske, effektive og nyttige for alle involverte.

Øvelse og trening: Hjørnesteinen i en effektiv beredskapsavdeling

Effektiv beredskap handler om mer enn bare å ha planer og utstyr på plass.
Det handler om å være forberedt på å handle raskt og effektivt når en krise oppstår.
Øvelse og trening er hjørnesteinen i å oppnå denne beredskapen. Her er noen av de viktigste argumentene for hvorfor:

1. Forbedrer ferdigheter og kunnskap:
Gjennom øvelse og trening får beredskaps-mannskapene muligheten til å praktisere sine ferdigheter og øke sin kunnskap om beredskaps-prosedyrer.
Dette gjør dem mer effektive og trygge i sitt arbeid.

2. Øker koordinering og samhandling:
Øvelser gir beredskaps-mannskapene fra forskjellige avdelinger og organisasjoner muligheten til å trene på å koordinere sine innsatser og samhandle effektivt under en krise. Dette er avgjørende for en vellykket beredskaps-aksjon.

3. Bygger selvtillit og moral:
Å delta i øvelser vil øke selvtilliten og moralen til beredskaps-mannskapene.
Når de vet at de er forberedt på å håndtere en krise, er de mer sannsynlig å handle modig og effektivt når det trengs.

4. Avslører svakheter og forbedringsområder:
Øvelser vil avdekke svakheter i beredskapsplaner og prosedyrer.
Dette gir muligheten til å gjøre forbedringer før en krise oppstår.

5. Øker bevisstheten og forståelsen:
Øvelse og trening vil øke bevisstheten og forståelsen av beredskap blant både beredskaps-mannskapene og befolkningen generelt.
Dette kan bidra til å redusere panikk og skape en mer effektiv beredskapskultur.

6. Forbereder på det uforutsette:
Kriser kan ta mange forskjellige former, og det er umulig å forberede seg på alt, men øvelse og trening vil gi beredskaps-mannskapene den generelle kompetansen og fleksibiliteten de trenger for å håndtere uforutsette hendelser.

7. Sparer liv og penger:
En effektiv beredskap vil spare liv og penger ved å redusere skadene som forårsakes av kriser.
Øvelse og trening er en investering i beredskap som kan gi betydelige avkastninger i det lange løp.

Konklusjon:

Øvelse og trening er en viktig del av enhver effektiv beredskapsavdeling.
Det er en investering i beredskap som kan spare liv, penger og øke sikkerheten for alle.
Beredskaps-ledere bør prioritere øvelse og trening og sørge for at beredskaps-mannskapene har de mulighetene de trenger for å holde seg trent og forberedt.

For mye av det gode
Selv om øvelse og trening er hjørnesteinen i en effektiv beredskapsavdeling, er det viktig å finne en balanse.
For mye øvelse og trening kan ha negative konsekvenser:

1. Utbrenthet og frustrasjon:
Beredskaps-mannskapene kan bli utbrente og frustrerte hvis de øver og trener for mye.
Dette kan føre til at de mister motivasjon og engasjement, noe som kan ha en negativ innvirkning på beredskapen.

2. Kostnader:
Øvelse og trening kan være kostbart, både når det gjelder tid og penger.
Det er viktig å bruke ressursene på en effektiv måte og unngå unødvendig sløsing.

3. Realisme:
For mye øvelse og trening kan gjøre øvelsene for urealistiske.
Det er viktig at øvelsene gjenspeiler den virkelige verden så godt som mulig, slik at beredskaps-mannskapene får mest mulig ut av dem.

4. Fleksibilitet:
For mye fokus på øvelse og trening kan gjøre beredskaps-mannskapene mindre fleksible.
I en krise kan det være nødvendig å improvisere og tilpasse seg nye situasjoner.

5. Motivasjon: Det er viktig å finne en balanse mellom øvelse og trening og andre aktiviteter som kan bidra til å motivere og engasjere beredskaps-mannskapene.

Konklusjon:
Øvelse og trening er en viktig del av enhver effektiv beredskapsavdeling, men det er viktig å finne en balanse og unngå å øve og trene for mye.
Beredskaps-ledere må ta hensyn til de potensielle negative konsekvensene av for mye øvelse og trening når de planlegger beredskaps-aktiviteter.

I tillegg til de ovennevnte punktene, er det også viktig å huske at beredskaps-mannskapene har andre oppgaver og ansvar i tillegg til å øve og trene.
Det er viktig å gi dem tid til å hvile seg og restituere seg, og til å delta i andre aktiviteter som kan bidra til deres velvære.

En god måte å finne en balanse på er å lage en variert trenings-plan/øvings-program som inkluderer både teoretiske og praktiske øvelser, simuleringer og andre aktiviteter.
Det er også viktig å evaluere øvelsene regelmessig for å sikre at de er effektive og realistiske.

Praktisk beredskap 27. Å ta ansvar kontra ansvarsangst

Inkompetente ledere vil bryte sammen når de tvinges til å ta ansvar og fatte beslutninger i pressede situasjoner

I en beredskapssituasjon er det avgjørende at både beredskapsleder, og den enkelte førsteinnsatspersonen. evner å ta ansvar.
Å ta ansvar innebærer å ta raske og riktige beslutninger i en presset situasjon, noe som er avgjørende for å redde liv, begrense skade og gjenopprette normal drift så raskt som mulig.

I en beredskapssituasjon er det ofte mange aktører involvert, både fra beredskaps-myndigheter, nød-etater og de lokale beredskaps-mannskapene.
Å ta ansvar innebærer å koordinere innsatsen til disse aktørene og sørge for god samhandling.
Når både beredskapsleder og den enkelte førsteinnsatspersonen tar ansvar, fører det til økt motivasjon og engasjement, og ut av dette oppnår en bedre innsats og et bedre resultat.

• Når beredskapslederen evner å ta ansvar, gir det innsatsmannskapene  følelsen og sikkerheten om at de samlet har kontroll over situasjonen; og at de blir tatt vare på.
• Når den enkelte førsteinnsatspersonen evner å ta ansvar, føler de seg tryggere på at de kan gjøre en god jobb og at de har støtte fra beredskapsledelsen.

I evaluering og forebygging-situasjoner
Etter en beredskapssituasjon er det viktig å evaluere innsatsen for å lære av eventuelle feil og forbedre beredskapen for fremtiden.
Å ta ansvar i denne sammenhengen innebærer å være villig til å ta selvkritikk og lære av sine feil.

Ved å ta ansvar for å lære av beredskapssituasjoner vil man bidra til å forebygge at lignende hendelser skjer i fremtiden.

Å ta ansvar er derfor en viktig egenskap for både beredskapsledere og den enkelte førsteinnsatspersonen.
Det er avgjørende for effektiv innsats, tillit og trygghet, og for læring og forbedring.

I en praktisk forstand handler det å ta ansvar om å ta på seg oppgaver og å fullføre dem tilfredsstillende. Dette innebærer å være pålitelig, effektiv og proaktiv.

Frykt for å ta ansvar, også kalt ansvarsangst, er en vanlig problemstilling, spesielt hos ledere, som vil vise seg på forskjellige måter.
Den kan manifestere seg i ulike situasjoner, og noen typiske kjennetegn på ansvarsangst inkluderer:

• Utsettelse og unngåelse:
  Å utsette eller unngå oppgaver og beslutninger av frykt for å feile eller bli kritisert.
• Perfeksjonisme:
  Å ha et urealistisk høyt krav til seg selv og sitt arbeid, noe som fører til frykt for å ikke være god nok.
• Frykt for fiasko:
  Å overfokusere på potensielle negative konsekvenser av å ta ansvar, og dermed la frykten hindre handling.
• Lav selvtillit:
  Å tro at man ikke er i stand til å håndtere oppgaven eller ta den riktige beslutningen.
• Kontrollbehov:
  Å ha et sterkt behov for å ha full kontroll over alt, og dermed unngå å delegere eller stole på andre.
• Beslutningstakingsproblemer:
  Å ha vansker med å ta selv små beslutninger, av frykt for å ta feil valg.

Årsaker til ansvarsangst kan være komplekse og variere fra person til person:

• Tidligere erfaringer:
  Negative opplevelser knyttet til ansvar, som fiasko, kritikk eller straff, kan føre til at man utvikler ansvarsangst.
• Lav selvfølelse:
  Å ha et negativt syn på seg selv og sine evner kan gjøre det vanskelig å ta ansvar.
• Perfeksjonisme:
  Å ha urealistisk høye forventninger til seg selv kan føre til frykt for å ikke leve opp til disse forventningene.
• Kontrollbehov:
  Å ha et sterkt behov for å ha kontroll over alt kan gjøre det vanskelig å gi fra seg ansvar til andre.
• Psykiske lidelser:
  Angstlidelser, depresjon og lav selvfølelse kan alle bidra til ansvarsangst.

Dersom avdelingens beredskapsansvarlige viser ansvarsangst og unngår å fatte nødvendige beslutninger, må innsatspersonell ta grep for å kompensere for problemene og sikre at beredskapen opprettholdes.
Dette burde det ikke være nødvendig å skolere  førsteinnsatsmannskapene i, men på grunn av en utbredt ansettelse av inkompetente ledere tvinger dette seg frem til å ha blitt nødvendig  å fokusere på i skolering og trening av førsteinnsatsmannskaper; å tildele dem et selvstendig ansvar for den beredskapen de er satt til å håndtere

Informasjon og kommunikasjon:
 Innsatspersonell må holde seg oppdatert på gjeldende beredskapsplaner, prosedyrer og risikoområder, selv om beredskapsansvarlig ikke er tilgjengelig.
Dette gjøres ved å lese relevant dokumentasjon, delta på opplæring og øvelser, og holde kontakt med kolleger.

Dersom innsatspersonell er bekymret for manglende beslutningstaking eller andre beredskaps-relaterte problemstillinger, bør de rapportere dette til en overordnet eller relevant 
Innsatspersonell med relevant kompetanse og erfaring kan tilby sin hjelp til å finne løsninger på beredskaps-utfordringer, selv om beredskapsansvarlig ikke tar initiativ.

Proaktivt ansvar:

I kritiske situasjoner, der rask handling er nødvendig, må innsatspersonell ta initiativ til å iverksette tiltak basert på sin kunnskap og erfaring, selv om beredskapsansvarlig ikke gir klare instruksjoner.

Innsatspersonell må støtte hverandre og dele informasjon og kunnskap for å sikre at beredskapen opprettholdes, selv om beredskapsansvarlig ikke er tilgjengelig.

Ved å delta aktivt i utdanning og øvelser kan innsatspersonell styrke sin egen kompetanse og beredskapsevne, noe som kan kompensere for manglende lederskap fra beredskapsansvarlig.

Samarbeid og støtte:
Innsatspersonell må samarbeide med andre avdelinger, eller organisasjoner, som har relevant beredskaps-kompetanse for å sikre at nødvendige tiltak blir iverksatt.

I alvorlige beredskapssituasjoner må innsatspersonell søke støtte fra eksterne aktører, for eksempel nødetater, dersom beredskapsansvarlig ikke tar ansvar.

Det er viktig å huske at innsatspersonell har et ansvar for å sikre sikkerheten til seg selv, sine kolleger og befolkningen de betjener.
Selv om beredskapsansvarlig ikke oppfyller sitt ansvar, kan innsatspersonell ta grep for å kompensere for problemene og sikre at beredskapen opprettholdes.

I tillegg til de ovennevnte tiltakene, kan det også være hensiktsmessig å ta opp problemene med beredskapsansvarlig direkte, eller med en overordnet.
Det er viktig å gjøre dette på en saklig og konstruktiv måte, med fokus på å finne løsninger og forbedre beredskapen.

Toppledelsens ansvar.
Når toppledelsen blir gjort klar over at beredskapslederen ikke evner å ta beslutninger og koordinere innsatsen før, under og etter en krise, er det viktig å handle raskt og effektivt for å sikre at beredskapsarbeidet skal kunne håndteres på en best mulig måte.

Fjerne beredskapslederen fra stillingen:
Dersom beredskapslederens manglende evne til å ta beslutninger og koordinere innsats utgjør en alvorlig fare for liv, helse eller sikkerhet, kan det være nødvendig å fjerne vedkommende fra stillingen umiddelbart.
Dette bør gjøres på en respektfull og profesjonell måte, med fokus på å sikre en smidig overgang til en ny beredskapsleder.

Utnevne en midlertidig beredskapsleder:
En midlertidig beredskapsleder kan utnevnes for å håndtere krisen inntil en permanent løsning er på plass.
Den midlertidige beredskapslederen må ha relevant erfaring og kompetanse; og være i stand til å ta raske og effektive beslutninger.

Gi beredskapslederen støtte og veiledning:
I noen tilfeller kan det være mulig å gi beredskapslederen støtte og veiledning for å forbedre deres evne til å ta beslutninger og koordinere innsats.
Dette kan innebære å gi opplæring, veiledning eller mentoring fra en erfaren beredskaps-ekspert.

Evaluere beredskapsplaner og prosedyrer:
Krisen skal være en mulighet til å evaluere beredskapsplaner og prosedyrer for å identifisere eventuelle svakheter eller forbedringsområder.
Dette kan bidra til å forhindre at lignende kriser oppstår i fremtiden.

Kommunisere med de ansatte:
Det er viktig å kommunisere med de ansatte på en åpen og ærlig måte om situasjonen.
Dette vil bidra til å redusere engstelse og usikkerhet, og sikre at de ansatte vet hva de skal gjøre i tilfelle en krise.

Lære av krisen:
Etter at krisen er håndtert, er det viktig å lære av den slik at man kan forbedre beredskapen for fremtiden.
Dette kan innebære å gjennomføre en grundig evaluering av krisen, og å identifisere områder der man kan gjøre forbedringer.

Det er viktig å huske at det ikke finnes noen "one-size-fits-all"-løsning på dette problemet. Den beste løsningen vil avhenge av de spesifikke omstendighetene i hver enkelt sak. Toppledelsen bør handle raskt og besluttsomt for å sikre at krisen håndteres på en best mulig måte, og at de ansatte og befolkningen er trygge.

Ren akademisk beredskaps-styring i alle ledd?

Den akademisk erfarne og den med operasjonell og taktisk erfaring ser virkeligheten fra ulike retninger, 

og sammen ser de helheten i beredskaps-bildet.

Denne artikkelen er en advarsel til de organisasjoner og bedrifter som etablerer og bygger et beredskapssystem utelukkende med akademisk utdannede ledere og rådgivere; herunder en advarsel til den bedriften jeg selv ledet beredskapen for i 21 år; bedrifter som lider av mastergrad-syken.

Akademisk beredskaps-utdanning refererer til formell utdanning mottatt ved en høyere læring-institusjon, som universiteter eller høgskoler.
Den fokuserer utelukkende på teoretisk kunnskap og ferdigheter innen et bestemt fagområde.
Noen vanlige former for akademisk utdanning inkluderer bachelorgrad, mastergrad og doktorgrad.

Akademisk beredskaps-erfaring refererer til praktisk kunnskap og ferdigheter opparbeidet i et rent akademisk miljø hvor det er strategier som står i hovedfokus. 

For eksempel er Politidirektoratet, POD, en akademisk og strategisk del av politiet, mens politidistriktene er operasjonell og taktisk del av politiorganisasjonen. De har ansvar for å sette nasjonale retningslinjer for politiarbeid, fordele ressurser og tilby støtte og veiledning til politidistriktene i en rekke områder, for eksempel etterforskning, forebygging og beredskap.

Politidistriktene har ansvar for det operasjonelle og taktiske arbeidet for å håndheve lov og orden; og ikke minst håndtere akutte beredskapssituasjoner og terroraksjoner på skadestedene.

En robust, effektiv og målrettet beredskap kan bare oppnås gjennom rekruttering og sammensetning av ledere og beredskapsrådgivere  med både akademisk bakgrunn og de med bred, praktisk erfaring innen det beredskapsarbeidet som den aktuelle organisasjonen/bedriften har behov for; de spesielle utfordringene som ligger i for eksempel en driftsorganisasjon, et kollektivselskap eller en flyplass.

NOTA BENE!
Når det bare ansettes beredskapsledere og beredskapsrådgivere utenfor bedriften, og med bare akademisk utdannelse og erfaring er det særdeles viktig å etablere kompetanse-overføring og  opplærings-programmer som gir akademisk utdannede ledere praktisk erfaring i det feltet de skal lede og planlegge for.
Videre så må det skapes en kultur for åpen kommunikasjon og samarbeid mellom det strategiske nivået og de som er ansvarlige for å implementere beredskapsplaner på bakken.
Disse to tingene vil en oppnå gjennom å benytte mentor med bred og robust, praktisk erfaring som rådgivere til akademisk utdannede ledere.

Konsekvenser ved ren akademisk beredskap.
Når det strategiske nivået og de som planlegger og gjennomfører beredskapen i en operasjonell bedrift kun består av akademisk utdannede ledere, vil det ha en rekke negative konsekvenser for både operasjonell og taktisk beredskap i praksis.

Mangel på praktisk erfaring:
Akademisk utdanning er viktig for å gi en solid teoretisk forståelse av beredskaps-prinsipper og -strategier. Men uten praktisk erfaring i feltet vil det være vanskelig å oversette denne kunnskapen til effektive handlinger i en reell beredskapssituasjon.
I mange bedrifter med spesielle drifts-utfordringer er det særdeles viktig å ha bred erfaring fra det terrenget en skal operere i.

Manglende evne til å forstå nyansene:
Praktisk erfaring gir en dypere forståelse av de komplekse nyansene og utfordringene som oppstår i beredskapsarbeid.
Dette inkluderer å håndtere uforutsigbare hendelser, koordinere med forskjellige aktører under press, og ta raske beslutninger med begrenset informasjon.

Kommunikasjonsproblemer:
Akademisk språk og terminologi kan og vil være vanskelig å forstå for de som ikke har en bakgrunn i akademisk beredskapsarbeid. (Bruk av ord som resiliens kontra begrepet robust, et cetera).
Dette kan føre til kommunikasjonsproblemer mellom det strategiske nivået og de som er ansvarlige for å implementere beredskapsplaner på bakken.

Redusert tillit og moral:
Når de som planlegger og gjennomfører beredskapen føler at de ikke blir hørt eller forstått av det strategiske nivået, vil det føre til redusert tillit og moral.
Dette vil svekke beredskapskulturen i organisasjonen og gjøre det vanskeligere å reagere effektivt på kriser.

Det som skremmer meg som fagmann er toppledelsens neglisjering av fagråd og deres sterke trekning mot kun å ansette akademikere; det i samfunnet som kalles mastergrad-syken.

Det sier seg selv at en bedrift som fra før har en akademisk beredskapsleder med lite erfaring og kort tid i en bedrift, og som så ansetter en ekstra beredskapsleder fra et rent akademisk miljø uten kjennskap til og erfaring fra de aktuelle utfordringene, er dømt til å misslykkes.
Det vil ta dem år å bygge opp bedrifts-kunnskap nok til å omforme deres akademiske tilnærming til den nødvendige operasjonelle og taktiske beredskapen som bedriften må ha for å løse de utfordringene de står over for.

For å unngå disse negative konsekvensene, er det viktig å sikre en god balanse mellom akademisk utdanning og praktisk erfaring ved utvelgelse/ansettelse og sammensetning i det helhetelige beredskapsarbeid. 

Strategisk beredskap er essensielt for å forberede seg på uforutsette hendelser og kriser, men det er like viktig å ha robuste systemer og planer for operativ og taktisk håndtering av krisene når de oppstår.

Strategisk beredskap fokuserer på langsiktig planlegging og forberedelse. Dette innebærer å:

1. Identifisere potensielle trusler og risikoer:
   Det er viktig å ha en god forståelse av hvilke typer kriser som kan ramme organisasjonen eller samfunnet.
2. Utvikle beredskapsplaner:
   Disse planene skal beskrive hvordan man skal håndtere en krise på en effektiv og koordinert måte.
3. Tilby opplæring og øvelse:
   Ansatte og andre involverte må få opplæring i beredskapsplanene og øve på å håndtere krisesituasjoner.
4. Etablere nødvendige ressurser:
   Dette kan inkludere utstyr, forsyninger og finansiering som er nødvendig for å håndtere en krise.

Operativ og taktisk håndtering fokuserer på den umiddelbare responsen og håndteringen av en krise. Dette innebærer å:

1. Aktivere beredskapsplaner:
   Dette innebærer å sette i gang de planlagte tiltakene for å håndtere krisen.
2. Koordinere innsatsen:
   Det er viktig å koordinere innsatsen mellom alle involverte parter, for eksempel redningsmannskaper, helsepersonell og myndigheter.
3. Kommunisere effektivt:
   Det er viktig å gi nøyaktig og oppdatert informasjon til alle involverte, inkludert media og offentligheten.
4. Ta raske beslutninger:
   I en krisesituasjon er det ofte nødvendig å ta raske beslutninger under usikkerhet.
5. Tilpasse seg endrede forhold:
   Krisesituasjoner kan være dynamiske og uforutsigbare. Det er derfor viktig å være fleksibel og kunne tilpasse seg endrede forhold.

En vellykket håndtering av en krise krever en god balanse mellom kunnskapen i strategisk beredskap, operativ og taktisk håndtering.
Ved å ha robuste mannskaper og systemer og planer på alle tre nivåer, vil man være bedre rustet til å håndtere kriser og minimere de negative konsekvensene.

Det er viktig å huske at beredskap er en kontinuerlig prosess.
Det er nødvendig å regelmessig gjennomgå og oppdatere beredskapsplaner av både akademiske og operasjonelle rådgivere for å sikre at planene er relevante og effektive for den bedriften/organisasjonen de er bygget opp for.

Skolering, trening og øvelse. 

Når skolering, trening og øvelser planlegges av rene akademikere uten praktisk erfaring fra aktuelle skadesteder med de særskilte utfordringene en bedrift står over for, vil det ha en rekke negative konsekvenser:

Mangel på realisme:
Skolering, trening og øvelser som er basert på teoretisk kunnskap og akademiske modeller, vil mangle den nødvendige realisme for hendelser på driftsselskapets særskilte  skadesteds-utfordringer, og vil dermed ikke gjenspeile de reelle utfordringene man møter på de aktuelle skadestedene.  
Dette vil føre til at man ikke er forberedt på de praktiske problemene man vil støte på under en reell krise i de reelle områdene.

Redusert effektivitet:
Urealistiske treningsøvelser vil være ineffektive og ikke gi den nødvendige forberedelsen til å håndtere reelle krisesituasjoner.
Dette vil føre til forsinkelser, feil og suboptimale løsninger når man står midt i en krise.

Økt risiko for ulykker og feil:
Manglende forståelse av de reelle farene og utfordringene på et skadested vil føre til økt risiko for ulykker og feil under en reell krise.
Dette vil ha alvorlige konsekvenser for både mannskapene som er involvert og de som er rammet av krisen.

Redusert motivasjon og tillit:
Når mannskapene opplever at treningen ikke gjenspeiler realiteten, vil det føre til redusert motivasjon og tillit til både treningen og beredskapssystemet generelt.
Dette vil svekke beredskapskulturen og gjøre det vanskeligere å rekruttere og beholde kompetente og dyktige mannskaper!

For å unngå disse negative konsekvensene, er det viktig å ansette personer med ulike erfaringer innen akademisk og de med praktisk erfaring fra skadesteder for en samlet og robust planlegging av beredskapen, og av av skolering, trening og øvelser.

Som med alt annet i livet, inklusive trening og kosthold, arbeid og fritid, så er suksessfaktoren BALANSE!

Praktisk beredskap 26. Utstyrs-kontroll

En integrasjonstest er en type test og utstyrs-kontroll som brukes til å verifisere at to eller flere forhånds-programmerte, tekniske fungerer sammen som de skal, og i riktig rekkefølge i forhold til hverandre. (Beksrivelsen av hvordan systemene skal fungere og når er gjerne satt opp i et case/effect-skjema/prinsippet om årsakssammenheng)
Målet med integrasjonstesting er å identifisere og rette feil i grensesnittene mellom systemene, slik at de kan fungere sømløst sammen.

Den enkleste, militære integrasjonstesten er soldatens detaljerte gjennomgang av sitt personlig våpen

Integrasjonstesting av tekniske beredskapssystemer er en viktig del av å sikre at disse systemene fungerer effektivt og sammenhengende i en krisesituasjon.
Denne typen testing fokuserer på å verifisere at de forskjellige komponentene i systemet kan kommunisere og samhandle med hverandre som de skal.

Hensikten med integrasjonstesting:

• Sikre funksjonalitet: Teste at systemene fungerer sammen og utfører de ønskede funksjonene som forventet.
• Identifisere feilgrensesnitt: Finne feil og mangler i hvordan systemene kommuniserer og samhandler med hverandre.
• Validerer ytelse: Bekrefte at systemene kan håndtere den forventede belastningen og yte tilfredsstillende under en krise.
• Oppdage sikkerhetshull: Finne potensielle sikkerhetsproblemer som kan utnyttes av hackere eller andre trusler.

Typer integrasjonstesting:

• End-to-end testing: Tester hele systemet fra start til slutt for å sikre at alle komponentene fungerer sammen.
• Komponenttesting: Tester individuelle komponenter i systemet for å sikre at de fungerer som de skal isolert sett.
• API-testing: Tester grensesnittene mellom ulike komponenter i systemet.
• Lasttesting: Tester systemets ytelse under høy belastning.
• Sikkerhetstesting: Tester systemets sikkerhet mot ulike trusler.

HVORFOR OGSÅ FOKUSERE PÅ INTEGRASJONS-TESTING

Integrasjonstesting er en avgjørende del av beredskapsarbeidet for både beredskapsledere og førsteinnsatsmannskaper.
Dette spiller en sentral rolle i å sikre at beredskapssystemene fungerer effektivt og sammenhengende i en krisesituasjon, noe som kan ha en betydelig innvirkning på redning av liv, begrensede skader og rask gjenoppretting.

For beredskapsledere:

• Sikrer pålitelighet:
  Integrasjonstester gir beredskapsledere en visshet om at beredskapssystemene, som kommunikasjonssystemer, datanettverk og varslingssystemer, fungerer som de skal under press. Dette gir dem tillit til å ta raske og effektive beslutninger i en krisesituasjon.

• Identifiserer feil og forbedringsområder: Tester avdekker eventuelle feil eller mangler i systemene, slik at de kan rettes opp før de forårsaker problemer i en krise.
  Dette bidrar til å forebygge kriser og forbedre systemenes ytelse over tid.

• Øker tillit og koordinering:
  Ved å vite at systemene fungerer sammenhengende, kan beredskapsledere ha mer tillit til hverandre og til førsteinnsatsmannskapene. Dette fører til bedre koordinering og samhandling under en krise.

For førsteinnsatsmannskaper:

• Gir trygghet og tillit:
  Å vite at systemene fungerer som de skal, gir førsteinnsatsmannskaper trygghet og tillit til at de har verktøyene de trenger for å utføre jobben sin effektivt. Dette kan være avgjørende i en stressende og kaotisk situasjon.

• Forbedrer kommunikasjon og samhandling:
  Integrasjonstester sikrer at ulike beredskapsenheter kan kommunisere sømløst med hverandre, noe som er avgjørende for effektiv koordinering av redningsaksjoner.

• Reduserer frustrasjon og forsinkelser:
  Feil i systemene kan føre til frustrasjon og forsinkelser under en krise, noe som igjen kan ha negative konsekvenser for både ofre og redningsmannskaper. Integrasjonstester bidrar til å minimere denne risikoen.

Samarbeid og kontinuerlig forbedring:

Integrasjonstester er ikke et engangstiltak. De bør utføres regelmessig, både under utvikling av beredskapssystemene og etter at de er tatt i bruk. Dette sikrer at systemene fortsetter å fungere som de skal når de endres eller oppdateres. I tillegg er det viktig at både beredskapsledere og førsteinnsatsmannskaper deltar i testene og deler sine tilbakemeldinger. Dette bidrar til å sikre at testene dekker alle aspekter av systemene og at de møter behovene til alle brukere.

Ved å investere i integrasjonstester kan man sikre at beredskapssystemene fungerer effektivt og sammenhengende, noe som er avgjørende for å redde liv, begrense skader og sikre rask gjenoppretting etter en krise.

Eksempler på integrasjonstester for beredskapsarbeid:

• Teste at kommunikasjonssystemer kan fungere under høyt trykk.
• Sørge for at datanettverk kan håndtere store mengder data.
• Verifisere at varslingssystemer når ut til alle berørte parter.
• Teste at sensorer og overvåkingssystemer fungerer som de skal.
• Simulere krisesituasjoner for å teste samspill mellom ulike beredskaps-enheter.

Integrasjonstester er en viktig del av å sikre at beredskapsarbeidet er effektivt og robust.
Ved å ta denne typen testing på alvor, kan man bidra til å gjøre lokalsamfunn mer trygge og motstandsdyktige mot kriser.

Eksempel på integrasjonstest av brannvarslingsanlegg i flere brann-soner

Et brannvarslingsanlegg som dekker flere brann-soner krever grundig integrasjonstesting for å sikre at alle komponentene fungerer sammenhengende og effektivt i en brannsituasjon. Her er et eksempel på hva en slik test kan omfatte:

1. Kommunikasjonstesting:

• Verifisere at brannalarmer i alle soner aktiverer varslingssystemet korrekt.
• Teste at manuelle brannmeldere og nødutgangs-knappene fungerer som de skal.
• Kontrollere at brannalarmer og varslinger når alle berørte personer, inkludert brannvesen og beboere i tilstøtende soner.
• Sjekke at systemet kan kommunisere med brannvesenets kommandosenter og andre nødetater.

2. Funksjonstesting:

• Teste at branndører og røyk-lukkere lukkes automatisk ved brannalarm.
• Sørge for at ventilasjonsanlegg stenger seg ned for å hindre spredning av røyk.
• Verifisere at nød-belysning aktiveres ved strømbrudd.
• Kontrollere at brannalarmer og varslinger er tilpasset den aktuelle brannsonen (f.eks. forskjellige alarmer for evakuering og forvarsel).

3. Simulering av brannsituasjoner:

• Utføre simulerte brannscenarier i forskjellige soner for å teste systemets respons på ulike typer branner.
• Teste evakueringsprosessen for å sikre at beboere kan evakuere raskt og effektivt.
• Vurdere samspillet mellom brannvarslingsanlegget og andre sikkerhetssystemer, som sprinklersystemer og gasslukkingsanlegg.

4. Dokumentasjon og rapportering:

• Dokumentere alle utførte tester og resultater.
• Identifisere eventuelle feil eller mangler i systemet og lage en plan for utbedring.
• Utarbeide en rapport som oppsummerer testresultatene og gir anbefalinger for forbedringer.

I tillegg til disse punktene:

• Testene bør utføres av kvalifiserte fagfolk med relevant kompetanse og erfaring.
• Det er viktig å følge gjeldende regelverk og standarder for brannvarslingsanlegg.
• Integrasjonstester bør utføres regelmessig, for eksempel årlig eller etter vesentlige endringer i systemet.

Ved å gjennomføre grundige integrasjonstester kan man sikre at brannvarslingsanlegg i flere brannsoner fungerer optimalt og bidrar til å redde liv og begrense skader i tilfelle brann.

Eksempel på integrasjonstest av røykventilasjonsanlegg med røykgassvifter

Et røykventilasjonsanlegg med røykgassvifter for overtrykk i produksjonshall og rømningsveier krever grundig integrasjonstesting for å sikre at alle komponentene fungerer sammenhengende og effektivt i en brannsituasjon. Her er et eksempel på hva en slik test kan omfatte:

1. Funksjonstesting av røykgassvifter:

• Verifisere at røykgassviftene aktiveres automatisk ved brannalarm.
• Teste at viftene har riktig kapasitet til å skape overtrykk i produksjonshallen og i rømningsveiene.
• Kontrollere at viftene er tilpasset brannkravene i de aktuelle områdene.
• Sørge for at viftene fungerer problemfritt under ulike driftsforhold, for eksempel ved strømbrudd.

2. Samspill mellom røykgassvifter og brannvarslingsanlegg:

• Teste at brannalarmer og røykgassvifter aktiveres i riktig rekkefølge.
• Verifisere at brannvarslingsanlegget styrer røykgassviftene på en effektiv måte.
• Kontrollere at røykgassviftene ikke forstyrrer brannvarslingsanleggets funksjon.

3. Simulering av brannsituasjoner:

• Utføre simulerte brannscenarier i produksjonshallen og i rømningsveiene for å teste systemets respons på ulike typer branner.
• Teste evakuerings-prosessen for å sikre at personer kan evakuere raskt og effektivt.
• Vurdere effekten av røykgassviftene på røykspredning og sikt i de aktuelle områdene.

4. Dokumentasjon og rapportering:

• Dokumentere alle utførte tester og resultater.
• Identifisere eventuelle feil eller mangler i systemet og lage en plan for utbedring.
• Utarbeide en rapport som oppsummerer testresultatene og gir anbefalinger for forbedringer.

I tillegg til disse punktene:

• Testene bør utføres av kvalifiserte fagfolk med relevant kompetanse og erfaring.
• Det er viktig å følge gjeldende regelverk og standarder for røykventilasjonsanlegg.
• Integrasjonstester bør utføres regelmessig, for eksempel årlig eller etter vesentlige endringer i systemet.

Ved å gjennomføre grundige integrasjonstester kan man sikre at røykventilasjonsanlegg med røykgassvifter fungerer optimalt og bidrar til å redde liv og begrense skader i tilfelle brann.

Eksempler på tester for rømningsveier:

• Teste at rømningsveiene er fri for røyk og hindringer.
• Verifisere at nød-belysning fungerer som den skal.
• Kontrollere at dører i rømningsveiene kan åpnes lett og uten låsing.

Eksempler på tester for produksjonshall:

• Teste at ventilasjonsluker i taket åpnes automatisk ved brannalarm.
• Verifisere at brannslukningsutstyr er lett tilgjengelig og fungerer som det skal.
• Kontrollere at det er god kommunikasjon mellom brannmannskaper og personer i produksjonshallen.

Ved å inkludere disse testene i integrasjonstesting av røykventilasjonsanlegg med røykgassvifter, kan man sikre at alle aspekter av systemet testes grundig og at det fungerer effektivt i en brannsituasjon.

Praktisk beredskap 25. Smertehåndtering

Det vil nok på mange virke litt søkt når jeg påstår at smertehåndtering er en viktig del av en beredskapsperson sin oppbygning av robusthet for å kunne håndtere det å gå inn i og løse beredskapssituasjoner.
Men sannheten er at det å kunne håndtere egen smerte er en kritisk del av det å være innsatspersonell i beredskapssituasjoner av en rekke årsaker som jeg skal forklare i denne artikkelen.

Smerte er en subjektiv, ubehagelig opplevelse.
Subjektiv i sin enkleste form betyr det noe som er basert på personlige meninger, følelser, oppfatninger eller erfaringer. Det står i kontrast til objektiv, som refererer til noe som er basert på fakta, bevis eller realitet uten fordommer.
Det er viktig å huske at smerte er en individuell opplevelse.
Det som forårsaker smerte hos én person, trenger ikke å forårsake smerte hos en annen person.
Dette kaller vi gjerne for den individuelle smerteterskelen hos en person.

Smerteterskelen er det punktet hvor en person begynner å oppfatte en stimulus som smertefull.
Det er et subjektivt mål, da det varierer fra person til person og kan påvirkes av en rekke faktorer, inkludert:

• Fysiologi:
  Noen mennesker har en lavere eller en høyere smerteterskel enn andre på grunn av genetiske eller biologiske faktorer.
• Psykologi:
  Stress, angst og depresjon vil senke smerteterskelen hos en person
• Tidligere erfaringer:
  Personer som har hatt mye smerte i fortiden, vil ofte ha utviklet en høyere smerteterskel.
• Forventning:
  Hvis en person forventer at noe skal være smertefullt, er det mer sannsynlig at de oppfatter det som smertefullt.
• Oppmerksomhet:
  Hvis en person er fokusert på noe annet, vil de være mindre oppmerksomme på smerte.

Smerteterskelen kan også variere avhengig av typen smerte.
For eksempel er folk ofte mer følsomme for smerte fra berøring enn smerte fra varme.

Smerteterskel og smertetoleranse:
Smerteterskel er ikke det samme som smertetoleranse.
Smertetoleranse er den mengden smerte en person kan tåle før de gir opp eller ber om hjelp.
Den er også subjektiv og kan påvirkes av de samme faktorene som smerteterskelen.

Noen mennesker har en lav smerteterskel, men høy smertetoleranse.
Dette betyr at de føler smerte raskt, men kan tåle den i lang tid.
Andre har en høy smerteterskel, men lav smertetoleranse.
Dette betyr at de ikke føler smerte like raskt, men kan ikke tåle den i lang tid.

Betydningen av smerteterskelen:

Smerteterskelen vil være en viktig faktor i å bestemme hvordan en person håndterer smerte.
Personer med lav smerteterskel vil være mer tilbøyelige til å unngå aktiviteter som de tror kan være smertefulle. 

Det er viktig å huske at smerteterskelen bare er én faktor i å forstå hvordan en person opplever smerte. Andre faktorer, som psykologiske og sosiale faktorer, spiller også en viktig rolle.

Fysisk smerte er en kompleks opplevelse som involverer både fysiske og psykologiske faktorer.
Den oppstår når nociceptorer/nerveender, som registrerer skade eller potensiell skade, aktiveres.
Disse signalene sendes deretter til hjernen via ryggmargen, hvor de tolkes som smerte.
Imidlertid er ikke opplevelsen av smerte bare et spørsmål om å motta og tolke nociceptive signaler. Psykologiske faktorer spiller også en betydelig rolle i hvordan vi opplever og reagerer på smerte.

Å håndtere egen smerte er en kritisk del av det å være innsatspersonell i beredskapssituasjoner av følgende grunner:

1. Å opprettholde ytelse og effektivitet:
I beredskapssituasjoner er det avgjørende at innsatspersonell kan yte sitt beste under intense og stressende omstendigheter.
Smerte kan imidlertid forstyrre konsentrasjon, koordinasjon og beslutningstaking, noe som kan svekke ytelsen og øke risikoen for feil.
Ved å effektivt håndtere smerte vil innsatspersonell opprettholde sin evne til å utføre oppgavene sine på en sikker og effektiv måte.

2. Å forhindre utmattelse og skader:
Beredskapssituasjoner kan være fysisk krevende og føre til utmattelse og skader.
Smerte vil kunne  forverre disse problemene og forlenge restitusjonstiden.
Ved å ta grep for å håndtere smerte kan innsatspersonell redusere risikoen for utmattelse og skader, og dermed forbli operative over lengre tid.

3. Å bevare mentalt fokus og velvære:
Smerte vil kunne ha en betydelig negativ innvirkning på mentalt fokus og velvære.
I beredskapssituasjoner er det viktig at innsatspersonell kan opprettholde en positiv mental tilstand for å håndtere stressende og traumatiske opplevelser.
Ved å håndtere smerte effektivt kan innsatspersonell redusere risikoen for stress, angst og depresjon, og dermed bevare sitt mentale fokus og velvære.

4. Å sette et eksempel for andre:
Innsatspersonell er ofte rollemodeller for andre i samfunnet.
Ved å demonstrere hvordan man effektivt håndterer smerte, vil innsatspersonell inspirere andre til å ta vare på sin egen helse og velvære.
Dette vil bidra til å fremme en generell kultur av forebygging og håndtering av smerte i samfunnet.

5. Å fremme en kultur av omsorg og støtte:
Å håndtere smerte er en viktig del av å ta vare på seg selv som innsatspersonell.
Ved å prioritere egen helse og velvære kan innsatspersonell skape en kultur av omsorg og støtte i arbeidsmiljøet.
Dette vil bidra til å redusere stigmaet rundt smerte og oppmuntre andre til å søke hjelp når de trenger det.

Hvordan trene oss i å tåle smerte bedre?
Å håndtere smerte er en kompleks oppgave som krever en individuell tilnærming.
Det finnes en rekke forskjellige strategier og teknikker som vil være effektive, i, avspenningsteknikker og psykologisk fortrengning ved fokus-skifting.
Det er viktig at innsatspersonell har tilgang til informasjon og ressurser for å finne den beste strategien for å håndtere sin egen smerte.

Å øke smertetoleransen er en gradvis prosess som krever dedikasjon og riktig tilnærming.
Det er viktig å huske at smerte er et signal fra kroppen om at noe er galt.
Å ignorere smerte eller presse seg for hardt kan føre til skader.

Her er mine råd for å trene opp smertetoleransen på en trygg og effektiv måte:

1. Start gradvis:
Begynn med små utfordringer og øk gradvis intensiteten og varigheten over tid.
Lytt til kroppen din og ta pauser når du trenger det.

2. Finn en passende aktivitet:
Velg en aktivitet du liker og som du kan utføre regelmessig.
Dette kan være alt fra løping og svømming til yoga, styrketrening og smerte-toeranse
(Smerte-toleranse kan en bygge ved feks. å påføre seg smerte jevnlig, som ved å stikke seg i fingeren med en nål til en blør hver dag. En vil fort merke at både frykten for å påføre seg selv smerte, og selve smerten, reduseres fra dag til dag.)

3. Fokus på teknikk:
Riktig teknikk er avgjørende for å unngå skader og maksimere effekten av treningen. 

4. Mental trening:
Visualisering og mental fokus vil være nyttige for å håndtere smerte under trening.
Fokuser på pusten din og positive tankemønstre.

5. Vær tålmodig:
Å øke smertetoleransen tar tid. Ikke bli frustrert hvis du ikke ser resultater umiddelbart.
Fortsett å trene regelmessig og vær konsekvent i din innsats.

6. Restitusjon er viktig:
Gi kroppen din tid til å hente seg etter smerte-treningen.
Få nok søvn, spis næringsrik mat og bruk restitusjons-teknikker som ut-tøying og massasje.

Praktisk beredskap 24. Trusselforståelse

 

Trusselforståelse: Nøkkelen til effektiv beredskap

Trusselforståelse handler om å identifisere, analysere og vurdere potensielle trusler mot et land, en organisasjon eller et individ. Det innebærer å forstå trusselagentens motiver, evner og potensielle handlinger, samt sannsynligheten for at de vil utføre disse handlingene.

Effektiv beredskap er avhengig av god trusselforståelse.
Det er kun ved å forstå hvilke trusler vi står overfor, som vi kan:

Forebygge angrep:
Ved å identifisere trusler på et tidlig stadium vil vi kunne vi ta grep for å forebygge at de inntreffer.
Dette kan inkludere å styrke sikkerhetstiltak, øke bevisstheten og forbedre kommunikasjonen.

Forberede oss på angrep:
Hvis et angrep er uunngåelig, vil trusselforståelse hjelpe oss med å forberede oss på de mest sannsynlige scenariene.
Dette kan inkludere å utvikle beredskapsplaner, trene personell og anskaffe nødvendige ressurser.

Håndtere angrep:
Når et angrep inntreffer, vil trusselforståelse hjelpe oss med å ta raske og effektive beslutninger for å håndtere situasjonen. Dette kan inkludere å evakuere folk, sette inn nødetater og koordinere redningsaksjoner.

Trusselforståelse er en kontinuerlig prosess.
Trusler kan endre seg raskt, og det er derfor viktig å fortsette å samle inn, analysere og dele etterretningsinformasjon.
Ved å gjøre dette kan vi sikre at vi er forberedt på å møte de utfordringene vi står overfor i en stadig mer kompleks og usikker verden.

Ikke alle eksplosive tusler er laget av terrorister med ondsinnet hensikt
Trusselforståelse omfatter også det å forstå den brede utviklingen i samfunnet og hvordan uskyldige guttestreker kan få store, beredskapsmessige konsekvenser.
For eksempel må kollektivtrafikkens beredskaps-mannskaper ha i minne at de også frakter guttunger som har interesse for hjemmelagede eksplosiver som de har funnet oppskriften til på nettet; og prøvd ut å lage.

Fordi kollektivtransport som buss, trikk og T-bane er en integrert del av et fungerende samfunn så er det helt naturlig at disse transportmidlene er det som slike guttunger benytter seg av på daglig basis; og også når det gjelder å frakte hjem nødvendige kjemilaker; og til å frakte dem og deres hjemmelagede eksplosiver frem til en destinasjon hvor de kan teste ut det de har laget.
Det samme gjelder også for mer voksne personer, og deres utstyr ,for å bygge sine mer ondsinnede eksplosiver og giftstoffer til mulig bruk i planlagte, ondsinnede handlinger.

En annen, viktig del av trusselforståelse er å skaffe seg kunnskap rundt hvor enkelt det er å bygge ulike typer høyrisiko eksplosiver og giftstoffer ved hjelp av råvarer en kan kjøpe i kommersielle butikker over hele landet.

Ved funn av mistenkelig hittegods må finneren hele tiden ha i minne at innholdet i sekken, bagen, esken eller kolben kan inneholde slike remedier; og at de er like farlige for finneren, omgivelsen og den som skal håndtere funnet uansett om gjenstanden har havnet der planlagt eller som noe som er glemt; og om innholdet er laget av en spenningssøkende guttunge eller en planleggende terrorist.

Å tenke worst case scenario ved funn av hittegods på en T-bane, buss, trikk; eller et travelt besøkt objekt, er av avgjørende betydning av flere grunner:

Sikkerhet:

Forebygge terrorangrep:
I verste fall kan hittegods være en bombe eller et annet eksplosivt apparat som kan forårsake betydelige skader og tap av liv.
Ved å tenke worst case scenario kan vi være mer proaktiv i det å identifisere og avverge potensielle trusler.

Beskytte mot smittsomme sykdommer:
Hittegods kan være kontaminert med farlige bakterier eller virus som kan spre seg raskt i et travelt miljø. Ved å være forberedt på worst case scenario kan vi begrense spredningen av sykdom og beskytte folkehelsen.

Forhindre panikk:
I en usikker situasjon kan panikk raskt spre seg og forverre situasjonen.
Ved å ha en plan for worst case scenario kan vi bidra til å holde roen og sikre en effektiv håndtering av hendelsen.

Effektiv håndtering av hendelser:

Rask identifisering av trusler:
Ved å tenke worst case scenario vil vi raskere identifisere potensielle trusler og iverksette nødvendige tiltak for å nøytralisere dem.

Koordinert innsats:
En klar forståelse av worst case scenario bidrar til å koordinere innsatsen til nødetatene og andre relevante aktører, noe som sikrer en effektiv og rask respons.

Minimerer skader og tap av liv:
Ved å være forberedt på det verste vil vi minimere skader på infrastruktur, eiendom og liv i tilfelle en alvorlig hendelse.

Eksempler på worst case scenario:

Bombe:
Hittegods kan være en bombe som er satt til å detonere på et bestemt tidspunkt eller ved berøring; eller det er hensatt eller glemt av spenningssøkende guttunger som ikke har noen ondsinnede tanker ved byggingen av bomben. UANSETT ÅRSAK ER EKSPLOSIVER/BOMBER FARLIG

Biologisk våpen:
Hittegods kan være kontaminert med farlige bakterier eller virus som kan spre seg raskt i et travelt miljø. For den som håndterer dette er det likegyldig om dette er bakterielle prøver fra et laboratorium eller om det har bakgrunn i et terroranslag. Uforsiktig og feil håndtering sprer slike agens unasett.

Kjemisk våpen:
Hittegods kan inneholde farlige kjemikalier som kan forårsake forgiftning eller andre helseproblemer.
Terrorrettede kjemiske våpen eller bare uforsiktig frakt og gjenglemt gods som resultat av uforsvarlig frakt av farlig gods utgjør den samme trusselen 

Konklusjon:

Å tenke worst case scenario ved funn av hittegods er ikke alarmistisk*, men en nødvendig del av å sikre sikkerheten for oss selv og andre.
Ved å være forberedt på det verste vil vi forebygge alvorlige hendelser, håndtere dem effektivt og minimere skader og tap av liv.

*Alarmistisk

Ordet alarmistisk har flere betydninger, men de fleste av dem dreier seg om å skape eller spre frykt og bekymring på en unødvendig eller overdreven måte. 

• Skremmende: For for å skape frykt eller bekymring.
• Overdreven: Å overdrive omfanget eller alvorlighetsgraden av en trussel eller fare.
• Sensasjonslysten: Å fokusere på det negative eller skremmende for å tiltrekke seg oppmerksomhet.
• Propaganda: Å bruke alarmistisk informasjon for å fremme en bestemt agenda eller synspunkt.

Planting a bomb?

Praktisk beredskap 23. Bygging av nettverk og kunnskap om krisepsykologi.

Det er et par hovedgrep som det er viktig å ta høyde for ved etablering og gjennomføring av et beredskapssystem som bygger på kunnskap, forebygging og ivaretakelse.
Et viktig grep for å sikre bred kunnskap innen beredskapsfaget er å bygge seg opp et bredt kontaktnett med ressurser innen de ulike delen av beredskapsfaget.
Det endre fokus en MÅ ha er på innsatsmannskapene som skal håndtere beredskaps-hendelsene og bygge gjennomtenkt og effektivt beredskaps-system for å ivareta den enkeltes psykiske robusthet før, under og etter en krisesituasjon.
Forebygging av psykologiske strids-reaksjoner/krisereaksjoner for de utførende mannskapene er like viktig som det å bygge ut de strategiske, operasjonelle og taktiske beredskapsplanene, for de vil aldri bli bedre enn de mannskapene som skal utføre handlingene som planverket beskriver.

Nettverksbygging og relasjoner

Å bygge relasjoner og kontaktnett er av avgjørende betydning innen beredskapsarbeid av flere grunner:

1. Effektiv kommunikasjon og koordinering:

Ved en krise er det avgjørende å kunne kommunisere raskt og effektivt med andre aktører, både innenfor og utenfor organisasjonen. Sterke relasjoner og et godt kontaktnett muliggjør rask og effektiv informasjonsdeling, koordinering av innsats og ressursfordeling.
Dette er spesielt viktig i de første kritiske timene etter en krise, når det er behov for raske beslutninger og handlinger.

2. Tilgang til informasjon og ekspertise:

Et godt kontaktnett gir tilgang til et bredt spekter av kunnskap og ekspertise fra ulike fagområder.
Dette kan være uvurderlig i en krisesituasjon, der man trenger rask tilgang til relevant informasjon og veiledning for å ta riktige beslutninger.
For eksempel kan man få bistand fra eksperter innen medisin, logistikk, ingeniørfag eller krisepsykologi.

3. Deling av ressurser og kompetanse:

• I en krisesituasjon kan det være begrenset tilgang til ressurser og kompetanse. Et godt kontaktnett kan da muliggjøre deling av ressurser og kompetanse mellom ulike aktører, noe som kan være avgjørende for å håndtere krisen effektivt.
• Dette kan for eksempel innebære deling av utstyr, mannskap eller materiell.

4. Bygging av tillit og samarbeid:

• Sterke relasjoner og et godt kontaktnett skaper tillit og et grunnlag for godt samarbeid mellom ulike aktører. Dette er essensielt for å kunne håndtere komplekse kriser på en effektiv og koordinert måte.
• Tillit og samarbeid er avgjørende for å unngå misforståelser, konflikter og ineffektiv ressursbruk.

5. Langsiktig beredskap og forebygging:

• Å bygge relasjoner og kontaktnett er ikke bare viktig i en krisesituasjon, men også i det langsiktige beredskapsarbeidet. Gjennom et godt nettverk kan man dele beste praksis, lære av hverandres erfaringer og bidra til å forebygge fremtidige kriser.
• Dette kan for eksempel innebære å delta i felles øvelser, utveksle informasjon om risiko og trusler, eller samarbeide om å utvikle bedre beredskapsplaner.

Oppsummert:
Å bygge relasjoner og kontaktnett er en viktig investering i effektivt beredskapsarbeid. Det bidrar til bedre kommunikasjon, koordinering, tilgang til informasjon og ekspertise, deling av ressurser og kompetanse, bygging av tillit og samarbeid, og langsiktig beredskap og forebygging.

Krisepsykologi. Bruk i praktisk beredskap

Krisepsykologi er et fagfelt innen psykologien som fokuserer på menneskers reaksjoner på kriser og traumatiske hendelser.
Målet med krisepsykologi er å forstå, forebygge og lindre psykiske lidelser som kan oppstå i kjølvannet av kriser.

Krisepsykologi benyttes i praktisk beredskap på flere måter:

1. Før en krise:

Utvikling av beredskapsplaner:
Kunnskap om krisepsykologi vil bidra til å utvikle beredskapsplaner som tar hensyn til de psykiske behovene til de som skal håndtere en krise.

Opplæring av beredskapspersonell:
Kunnskap om krisepsykologi vil gi deg mulighet til å gi opplæring til beredskapspersonell om hvordan de kan forebygge psykiske reaksjoner hos dem som må håndtere en krise.

Krisepsykologi er et viktig verktøy i praktisk beredskap.
Ved å forstå og ta hensyn til de psykiske behovene til de som skal håndtere en krise, vil en bidra til å redusere de negative effektene av kriser og fremme god psykisk helse hos innsatsmannskapene.

Virkemidler i krisepsykologi for å forebygge psykologiske reaksjoner hos mannskap

Forebygging av psykologiske reaksjoner hos mannskap som håndterer krisesituasjoner er en viktig del av krisepsykologien.
Flere virkemidler kan tas i bruk for å ivareta den mentale helsen til disse mannskapene:

Før en krise:

Utvelgelse og opplæring:
Velg mannskap med god psykisk robusthet og gi dem grundig opplæring i krisehåndtering. Opplæringen bør inkludere både teoretisk kunnskap om psykologiske reaksjoner på kriser og praktiske øvelser i håndtering av krisesituasjoner.

Forberedelse og informasjonsdeling:
Gi mannskapene god informasjon om den potensielle krisen de kan stå overfor, inkludert mulige farer og utfordringer.
Dette vil bidra til å redusere engstelse og usikkerhet.

Utvikling av mestringsstrategier:
Lær mannskapene mestringsstrategier for å håndtere stress og vanskelige opplevelser.
Dette inkluderer teknikker for avslapning, mindfulness og stressmestring.

Etablering av støtteordninger:
Etabler støtteordninger for mannskapene, både før og etter en krise.
Dette kan inkludere tilgang til psykologisk veiledning, debriefing og støttegrupper.

Under en krise:

God ledelse:
Sørg for god ledelse og kommunikasjon under krisen.
Dette vil bidra til å skape en trygg og stabil atmosfære for mannskapene.

Roterende oppgaver:
Bygg opp et beredskapssystem/planverk og skiftplaner som roter mannskapene mellom ulike oppgaver for å unngå utmattelse og for å gi dem mulighet til å hvile og restituere seg.

Debriefing:
Tilby debriefing til mannskapene etter at de har deltatt i en kritisk hendelse.
Debriefing er en strukturert samtale der mannskapene kan dele sine opplevelser og få støtte fra hverandre.

Støtte fra kolleger:
Oppmuntre til støtte og samhold mellom mannskapene.
Dette vil bidra til å redusere engstelse og fremme en følelse av fellesskap.

Etter en krise:

Oppfølging av mannskapene:
Tilby mannskapene oppfølging i form av psykologisk veiledning eller terapi.
Dette vil  være nyttig for å bearbeide traumer og for å forebygge at de utvikler psykiske lidelser.

Evaluering av krisehåndteringen:
Evaluer krisehåndteringen for å identifisere områder for forbedring.
Dette vil  bidra til å forebygge at lignende psykologiske reaksjoner oppstår i fremtidige kriser.

Det er viktig å huske at alle reagerer forskjellig på kriser. Det er ingen riktig måte å reagere på, og det er viktig å respektere mannskapenes individuelle behov.

I tillegg til de ovennevnte virkemidlene, er det også viktig å ha et godt psykisk arbeidsmiljø generelt. Dette vil  bidra til å øke mannskapenes mentale robusthet og gjøre dem bedre rustet til å håndtere kriser.

Praktisk beredskap 22. Informasjonssikkerhet i praksis

I 18 måneder etter angrepet på Pearl Harbor gjennomførte amerikanske u-båter mange vellykkede angrep på japanske krigsskip og konvoier og kom unna japanerne synkeminer fordi disse var innstilt til å gå av på 45 meters dybde, mens de amerikanske ubåten holdt seg på  mye større dyder etter et angrep
En stolt, amerikansk politiker som hadde fått tilgang til disse etterretningene gikk ut i mediene og skrøt av dette,  blant annet for å berolige pårørende som hadde sine nærmeste i tjeneste på ubåtene; noe som selvsagt ble fanget opp av japanske agenter; noe som igjen førte til at den japanske marinens justerte sine synkeminer.
Dette kostet mange tusen amerikanske ubåt-mannskapers liv gjennom resten av krigen mot Japan.

Det ligger i den menneskelige natur et ønske om å vise egen kunnskap og dele informasjon med andre. Dette kan være et positivt trekk, da det kan bidra til å bygge tillit, dele kunnskap og skape meningsfulle forbindelser.
Men, som jeg ønsker å vektlegge, kan det også føre til at man avslører sensitive detaljer som ikke burde røpes.

Dette problemet kan oppstå av flere grunner:

Ønsket om å bli sett på som ekspert:
Vi kan være motivert til å dele vår kunnskap for å vise at vi vet noe som andre ikke vet.
Dette kan gi oss en følelse av tilfredshet og anerkjennelse.

Ønsket om å hjelpe andre:
Vi kan dele informasjon for å være hjelpsomme og for å gi andre et forsprang.
Dette kan være et uttrykk for vår egen godhet og omsorg for andre.

Manglende bevissthet om konsekvensene:
Vi kan være uvitende om de potensielle negative konsekvensene av å dele visse typer informasjon.
Dette kan skyldes mangel på erfaring, impulsivitet eller dårlig vurderingsevne.

Det er viktig å være klar over disse tendensene og å ta bevisste valg om hva man deler med andre.
I noen tilfeller kan det være helt greit å dele detaljert informasjon, for eksempel når man deler kunnskap med kolleger eller gir råd til venner; men i andre tilfeller vil det være viktig å være mer forsiktig, for eksempel når man håndterer sensitiv informasjon om objekter, beredskapssystemer og dokumenter; eller når man kan sette andre i fare.

Her er noen krav til å bruke hodet for å unngå å røpe sensitive detaljer:

Vær bevisst på konteksten:
Tenk på hvem du snakker med, hva slags situasjon du er i, og hva slags informasjon du deler.

Vurder de potensielle konsekvensene:
Tenk på hvordan informasjonen du deler kan bli brukt av andre, og om det kan føre til skade.

Vær selektiv med hva du deler:
Del bare den informasjonen som er nødvendig og relevant for situasjonen.

Bruk skjønn:
Hvis du er usikker på om du skal dele noe, er det bedre å være forsiktig og holde det for deg selv..

I Norge er det lover og regler som beskytter sensitiv informasjon, for eksempel personvernloven og taushetsplikt.
Det er viktig å være klar over disse lovene og reglene når man deler informasjon.

Viktigheten av å ikke røpe detaljer om viktige objekter og beredskaps-rutiner i beredskapssystemer:

Å holde detaljer om viktige objekter og beredskaps-rutiner og skallsikringstiltak hemmelig er avgjørende for effektiv beredskap av flere grunner:

For å beskytte objekter og infrastruktur:

Avsløring av detaljer kan gjøre dem til attraktive mål for terrorister og kriminelle.
De kan bruke informasjonen til å planlegge angrep mer effektivt og for å unngå sikkerhetstiltak.
Informasjon om konstruksjon, ventilasjonssystemer, sikkerhetsprosedyrer og bemanning kan brukes til å finne svakheter som kan utnyttes.

For å beskytte mennesker:

Å avsløre detaljer kan sette personer som jobber, bor eller besøker i fare.
De kan bli målrettet av angripere som har tilgang til sensitiv informasjon.
Frykt og panikk kan spres blant befolkningen, noe som kan hindre effektiv håndtering av en krisesituasjon.

For å opprettholde tillit:

Hemmeligholdelse viser at myndighetene tar sikkerheten til objekter og mennesker på alvor.
For mye informasjon kan føre til spekulasjoner og mistillit, noe som svekker myndighetenes evne til å håndtere kriser.

Beredskaps-rutiner er også sensitiv informasjon:

Avsløring av detaljer kan gi motstandere innsikt i hvordan de kan forstyrre eller forhindre beredskapstiltak.
Hemmeligholdelse bidrar til å sikre at beredskapsplaner kan implementeres effektivt uten forstyrrelser.

Selv tilsynelatende uskyldig og uviktig informasjon kan brukes til å planlegge et terrorangrep, sabotasje eller vinnings-innbrudd på flere måter:

Terrorangrep:

Overvåking av rutiner:
Informasjon om folks daglige rutiner, for eksempel når de går på jobb, bruker offentlig transport eller handler, kan brukes til å planlegge et angrep på et bestemt tidspunkt eller sted.
Dette gjelder selvsagt også overvåkning av innsatspersonell i beredskap i forhold til vaktrutiner, vakt-avløsning, responstider og angreps-ruter.

Kartlegging av omgivelsene:
Detaljer om bygninger, infrastruktur og sikkerhetstiltak vil gi terrorister et bedre bilde av målet sitt og gjøre det lettere for dem å finne svakheter de kan utnytte.

Innsamling av personopplysninger:
Navn, adresser, telefonnumre og annen personlig informasjon kan brukes til å identifisere potensielle ofre eller for å spore bevegelsene til individer eller grupper.

Sabotasje:

Teknisk informasjon:
Detaljer om maskiner, systemer og prosedyrer kan hjelpe sabotører med å forstå hvordan de kan forårsake mest mulig skade.

Sikkerhetsprotokoller:
Kunnskap om sikkerhetsprotokoller og nøkkelpersonell kan brukes til å omgå sikkerhetstiltak og få tilgang til sensitive områder.

Logistikk:
Informasjon om leveranser, tidsplaner og rutiner kan gi sabotører et bedre bilde av hvordan de kan forstyrre driften og forårsake økonomisk eller operativ skade.

Vinningsinnbrudd:

Overvåking av eiendommer:
Informasjon om når et objekt er ubemannet, hvilke vinduer og dører som er lett tilgjengelige, og verdisaker som er lagret på objektet, kan brukes til å planlegge et innbrudd på et gunstig tidspunkt.

Sosiale medier:
Informasjon hentet fra sosiale medier om f.eks. et objekt sin historikk med bilder etc. vil gi inntrengere en idé om når et hjem er ubemannet og hvilke verdisaker som kan være til stede.

Sikkerhetstiltak:
Kunnskap om låser, alarmer og andre sikkerhetstiltak kan hjelpe inntrengere med å finne måter å omgå dem på.

Det er viktig å huske at terrorister, sabotører og kriminelle ofte er kreative og ressurssterke.
De kan bruke en rekke informasjonskilder og metoder for å planlegge og utføre sine handlinger, herunder også det som virker som en uskyldig interesse for og prat rundt et objekt eller beredskapsrutiner; hva gjør du når du får beskjed om uvedkommende inne på dette objektet?

Det er derfor viktig å være årvåken og ta forholdsregler for å beskytte seg selv og sine omgivelser.

NB!
En av de lettest tilgjengelige kildene for informasjonsinnhenting er når folk snakker om beredskap og viktige objekter på mobiltelefon og glemmer at de ikke er alene om bord på T-banen, bussen eller kaffebaren