Praktisk beredskap 31. Optimalisering av mannskaps-ressurser

Innen beredskap er de fire viktigste spørsmålene du som beredskapsleder alltid må stille deg når det gjelder  mannskaps-ressurser:

1. Hvor mye mannskaps-resurser trenger jeg for å løse oppdraget?
2. Hva har jeg av tilgjengelige mannskaps-ressurser her og nå?
3. Når kan jeg tidligst få inn reservemannskaper?
4. Hvordan løser jeg på best mulig måte de akutte oppgavene med de ressursene jeg har tilgjengelig nå?

Disse fire spørsmålene må du som planlegger av beredskapssystemer stille deg både i den strategiske planleggingen av tiltakskort og i selve håndteringen av den operasjonelle og taktiske håndteringen av en beredskapssituasjon.

Optimalisere mannskaps-ressurser i beredskapssituasjoner:

1. Behov for mannskap:

• Vurder omfanget av hendelsen, kritiske funksjoner og nødvendige oppgaver.
• Bruk scenarioplanlegging og risikoanalyse for å estimere behovet for mannskap.
• Ta hensyn til tilgjengelige ressurser, kompetansekrav og skiftordninger.

2. Tilgjengelige ressurser:

• Du må kartlegge alle interne og eksterne mannskaps-ressurser, inkludert primær- og sekundærpersonell.
• Vurder kompetanse, ferdigheter, erfaring og tilgjengelighet av mannskapet.
• Bruk mannskaps-administrasjonssystemer for å spore ressurser og tilgjengelighet. 

3. Reservemannskaper:

• Etabler en strategi for å aktivere reservemannskaper raskt og effektivt.
• Ha klare kommunikasjons-planer for å varsle og mobilisere reservepersonell.
• Tren reservemannskaper regelmessig for å sikre beredskap og kompetanse.

4. Effektiv ressursbruk:

• Prioriter akutte oppgaver basert på kritisk-het/kritikalitet og tidspress.
• Optimaliser ressursallokering ved å bruke verktøy for planlegging og prioritering.
• Vurder bruk av fleksibel arbeidstid, overtid og teamarbeid for å øke kapasiteten.

5. Tilgjengelige ressurser:

• Vurder nøye alle tilgjengelige ressurser, både interne og eksterne.
• Inkluder materiell, utstyr, infrastruktur og støttefunksjoner i vurderingen.
• Vurder behovet for ekstern støtte fra andre organisasjoner eller myndigheter.

Ekstra råd:

• Kommuniser transparent og effektivt med mannskapet om ressurssituasjonen.
• Vær fleksibel og tilpasningsdyktig for å håndtere uforutsette hendelser.
• Lær av erfaringer og forbedre beredskapsplaner kontinuerlig.

Effektiv mannskaps-styring er avgjørende for å håndtere beredskapssituasjoner på en effektiv og god måte.
Ved å nøye planlegge, kartlegge ressurser og implementere effektive strategier vil man sikre at man har de nødvendige midlene til å håndtere enhver krise.

Konsekvensene ved for få ressurser til å håndtere en beredskapssituasjoner

Dersom du som beredskapsansvarlig ikke har planlagt med, eller  ikke har fått gehør i bedriften, for nok ressurser for å håndtere de ulike krisene som planverket dekker, og du må håndtere skarpe situasjoner med minimalt av mannskaps-ressurser, vil dette få en rekke negative konsekvenser:

1. Sviktende håndtering av krisen:

• Uten tilstrekkelige ressurser vil det bli vanskelig, eller umulig ,å håndtere krisen effektivt.
  Dette vil føre til tap av liv, skader, ødeleggelser og store økonomiske tap.
• Nødvendige evakueringer, redningsaksjoner, materiellforsyning og annen kritisk bistand vil bli forsinket eller forhindret.

2. Økt risiko for sekundærulykker:

• Mangel på mannskap vil føre til at man ikke klarer å sikre rammede områder eller ta nødvendige forholdsregler for å forhindre sekundærulykker.
  Dette vil forverre krisesituasjonen og føre til ytterligere tap og lidelser.

3. Redusert tillit til beredskaps-systemet:

• Dersom beredskaps-systemet ikke er i stand til å håndtere en krise på en effektiv måte, vil det føre til tap av tillit fra innsatsmannskapene, nødetatene som det samvirkes med og omgivelsene.
  Dette vil gjøre det vanskeligere å håndtere fremtidige kriser og skape panikk og usikkerhet.

4. Psykologiske traumer:

• Både for beredskapspersonell og for de rammede vil mangel på tilstrekkelige ressurser fort føre til psykologiske traumer og langvarige negative effekter.

5. Ansvar og juridiske konsekvenser:

• I verste fall vil manglende beredskapsplanlegging og håndtering av en krise med for få ressurser medføre juridiske konsekvenser for de ansvarlige.

Forebygging:

For å unngå disse negative konsekvensene er det avgjørende å planlegge nøye for å håndtere ulike krisesituasjoner. Dette inkluderer å:

• Kartlegge mulige trusler og risikoer.
• Utvikle planer for å håndtere ulike typer kriser.
• Sikre tilstrekkelige ressurser, både mannskap og materiell.
• Trene beredskapspersonell regelmessig.
• Etablere gode kommunikasjons-planer.
• Samarbeide med andre organisasjoner og myndigheter.

Ved å ta nødvendige florhåndsregler vil man sikre at beredskaps-systemet er i stand til å håndtere kriser på en effektiv måte og minimere de negative konsekvensene for liv, helse og omgivelser.

Hvorfor er god trening av innsatsmannskap i håndtering av beredskapssituasjoner med begrensede ressurser viktig?

Å trene innsatsmannskap i å håndtere beredskapssituasjoner med begrensede ressurser er av avgjørende betydning av flere grunner:

1. Realistisk scenario:
I en reell beredskapssituasjon er det ikke alltid at alle planlagte ressurser er tilgjengelige.
Uforutsette hendelser, mangel på personell eller materiell, eller logistikk-utfordringer vil kunne føre til at man må håndtere krisen med begrensede midler.

2. Økt effektivitet og fleksibilitet:
Godt trente innsatsmannskaper vil tilpasse seg skiftende situasjoner og håndtere kriser på en effektiv måte, selv med begrensede ressurser.
De vil kunne prioritere oppgaver, improvisere og finne kreative løsninger for å oppnå best mulig resultat.

3. Redusert stress og bedre beslutningstaking:
Ved å være forberedt på å håndtere kriser med begrensede ressurser, blir innsatsmannskaper bedre rustet til å håndtere stress og ta raske og velinformerte beslutninger under press.

4. Økt moral og selvtillit:
Å vite at de har ferdighetene til å håndtere vanskelige situasjoner med begrensede midler, vil gi innsatsmannskaper en følelse av kontroll, økt moral og selvtillit.
Dette vil være avgjørende for å opprettholde en positiv innstilling og effektivt håndtere krisen.

5. Forbedret beredskap:
Gjennom regelmessig trening av innsatsmannskaper i håndtering av beredskapssituasjoner med begrensede ressurser, styrkes den generelle beredskapen .
Dette bidrar til å sikre at man er bedre rustet til å håndtere uforutsette hendelser og minimere de negative konsekvensene.

Hva må slik trening omfatte?

Effektiv trening av innsatsmannskaper i håndtering av beredskapssituasjoner med begrensede ressurser må omfatte følgende elementer:

1. Teoretisk kunnskap:
Innsatsmannskaper må ha en god forståelse av prinsippene for beredskapsplanlegging, ressursallokering, prioritering og beslutningstaking under press.

2. Praktiske øvelser:
Realistiske simulerings-øvelser og scenariobaserte treninger er avgjørende for å gi innsatsmannskaper praktisk erfaring med å håndtere kriser med begrensede ressurser.

3. Problemløsning og improvisasjon:
Treningen må fokusere på å utvikle innsatsmannskapenes evne til å tenke kreativt, finne alternative løsninger, prioritere de riktige handlingene som må løses først, og improvisere når nødvendige ressurser ikke er tilgjengelige.

4. Stresshåndtering og kommunikasjon:
Det er viktig å trene innsatsmannskaper i å håndtere stress og ta raske beslutninger under press. Kommunikasjonsevne og evnen til å samarbeide effektivt i et team er avgjørende.

5. Evaluering og læring:
Regelmessig evaluering av treningen er viktig for å sikre at den er effektiv og relevant.
Lærdommer fra øvelser og reelle kriser må brukes til å forbedre treningen kontinuerlig.

Ved å investere i god trening av innsatsmannskaper i håndtering av beredskapssituasjoner med begrensede ressurser, vil man sikre en mer robust og effektiv beredskap som er bedre rustet til å håndtere uforutsette hendelser og minimere de negative konsekvensene for liv, helse og omgivelser.

Praktisk beredskap 30. Gjentatte kontraordre

Kronisk helsefare

La meg først av alt vektlegge hvor viktig det er å skille mellom å justere kurs og det å endre målet når en plan for en håndtering av en krise er iverksatt.

Ingen planer kan bli perfekte. Uventede endringer i situasjonen, eskalering av situasjonen, endrede vær-forhold og manglende ressurser er av de tingene som gir behov for å justere i håndtering-planen noe for å oppnå full effekt ut av håndteringen.
Dette er både nødvendig og forventet.

Ordre fra toppen som bryter med planen for håndtering i den grad at målet for håndteringen endres i den grad at det medfører store allokeringer av ressurser og virkemiddel, langt utenfor de forhånds-trente og øvede tiltakskortene er en graverende endring for de som står i det å håndtere situasjonen; og dersom slike kontraordre følger hverandre så skaper de problemer for gjennomføringen.

Spesielt skadelig blir det når gitte kontraordre skyldes krangel mellom mannskapene på strategisk nivå og på støttenivåene til de operasjonelle og taktiske mannskapene med bakgrunn av at de ikke forstår det reelle situasjonsbildet; manglende situasjonsforståelse.

Ett reellt eksempel på en slik setting fra 2023 var under håndtering av brann i en nabobygning til et underjordisk drifts- anlegg, hvor øverste leder neglisjerte planverket for håndtering og nektet å ta inn spesialist-råd rundt hvordan nedkjølte gasser trenger ned i det underjordiske anlegget, hvordan blokkerte nødutganger ut til det fri påvirker personsikkerheten, og uten å lytte til de taktiske mannskapene inne på objektet ; og ikke minst hvordan fortsatt drift på anlegget ble prioritert fremfor å stenge det ned og sikre personene som oppholdt seg der og de som måtte utføre oppgaver i anlegget uten tilgang til nødvendig beskyttelsesutstyr.
Det var bare ukyndig og ufortjent flaks som gjorde at ingen ble livsvarig skadet og drept i løpet av de dagene som det underjordiske anlegget ble driftet, men bare ble akutte skader med forholdsvis kortvarige konsekvenser; om en ser bort fra senvirkninger.

Så forfriskende det er å komme seg vekk, og bort til omgivelser der profesjonelle mennesker gjør sitt beste, mens lederne, og de som burde tjene som eksempler, krangler og kjekler om sin posisjon og mangler mot til å fatte beslutninger på bakgrunn av andres ekspert-råd.
Oberst Jargren.

Forskjellen mellom en kontraordre og en nødvendig justering av håndteringen i en krisesituasjon

Både kontraordrer og nødvendige justeringer av håndteringen kan være nødvendige i en krisesituasjon, men de representerer to forskjellige konsepter:

Kontraordre:

1. En direkte ordre som motsier en tidligere gitt ordre.
2. Gis vanligvis av en overordnet til en underordnet.
3. Kan ha betydelige konsekvenser for krisen og involverte personer.
4. Krever nøye vurdering og begrunnelse før iverksettelse.

Nødvendig justering av håndteringen:

1. En endring i håndteringen av krisen basert på nye opplysninger eller endrede omstendigheter.
2. Kan gjøres av alle involverte i krisen, avhengig av situasjon og ansvarsområde.
3. Ofte mindre omfattende enn en kontraordre.
4. Kan være nødvendig for å sikre effektiv håndtering av krisen.

Eksempler:

• Kontraordre:
  En brannsjef beordrer brannmennene til å evakuere en brennende bygning.
  En overordnet brannsjef gir deretter en kontraordre og beordrer brannmennene til å gå inn i bygningen igjen for å redde en person som er fanget.
• Nødvendig justering av håndteringen:
  En legeteam behandler en pasient for et hjerteinfarkt.
  Under behandlingen oppdager de at pasienten også har en allergi mot et av medisinene de har gitt. Legene justerer deretter håndteringen av pasienten for å ta hensyn til allergien.

Både ved kontraordre og ved justering-ordre MÅ målet være å ta den beste beslutningen for å håndtere krisen på en effektiv og sikker måte.
Beslutningen om å gi en kontraordre eller justere håndteringen av krisen må tas raskt, men nøye.
Alle involverte i krisen må være klar over den gjeldende ordren eller håndteringen.
God kommunikasjon er avgjørende for å unngå forvirring og misforståelser.

Husk at i en krisesituasjon er det viktig å handle raskt og fleksibelt.
Vær forberedt på å gi kontraordrer eller justere håndteringen av krisen basert på nye opplysninger eller endrede omstendigheter.
Prioriter alltid sikkerheten til alle involverte.

Gjentatte kontraordre
Når førsteinnsatsmannskaper utsettes for stadige kontraordrer under håndteringen av en krisesituasjon, vil det få en rekke negative konsekvenser:

Forvirring og frustrasjon:
Kontraordrer vil skape forvirring og frustrasjon blant førsteinnsatsmannskapene.
De vil føle seg usikre på hva de skal gjøre og hvem de skal lytte til.
Dette vil føre til forsinkelser i responstiden og ineffektiv håndtering av krisen.

Redusert tillit:
Kontraordrer vil undergrave tilliten til ledelsen og beslutningstakerne.
Førsteinnsatsmannskapene vil begynne å stille spørsmål ved kompetansen og evnen til de som gir ordrene. Dette vil føre til redusert moral og motivasjon, noe som vil ha en negativ innvirkning på innsatsen i krisesituasjonen.

Økt stress og angst:
Krisesituasjoner er i seg selv stressende for førsteinnsatsmannskaper.
Kontraordrer vil forverre denne stress-følelsen og angsten, noe som vil føre til dårligere beslutningstaking og økt risiko for feil.

Sikkerhetsrisiko:
I noen tilfeller vil kontraordrer føre til direkte sikkerhetsrisiko for førsteinnsatsmannskapene eller andre involverte i krisen.
For eksempel kan en kontraordre om å evakuere et område føre til at mannskapene blir utsatt for fare.

Forebygging og håndtering:
For å forhindre de negative effektene av kontraordrer er det viktig å ha et godt etablert system for kommunikasjon og koordinering under krisesituasjoner; noe som inkluderer:

1. Klart definerte roller og ansvarsområder:
   Alle involverte i krisen må vite hvem som har ansvaret for å gi ordrer og hvem de skal lytte til.
2. Effektiv kommunikasjon:
   Informasjon må deles raskt og nøyaktig mellom alle involverte parter.
3. Fleksibilitet og beslutningstaking:
   Ledere må være forberedt på å ta raske beslutninger og justere planer basert på nye opplysninger eller endrede omstendigheter.
4. Tilkobling og støtte:
   Førsteinnsatsmannskaper må ha tilgang til støtte og veiledning under og etter krisesituasjoner.

Førsteinnsatsmannskaper må ha tilgang til støtte og veiledning under og etter krisesituasjoner.

Det er også viktig å huske at kontraordrer noen ganger kan være nødvendige for å håndtere en krisesituasjon på en effektiv måte.
I slike tilfeller er det viktig at beslutningen om å gi en kontraordre er godt begrunnet og kommunisert til alle involverte.

Ved å ta disse forholdsreglene vil man bidra til å minimere de negative effektene av kontraordrer og sikre at førsteinnsatsmannskaper kan utføre sitt arbeid på en effektiv og sikker måte under krisesituasjoner.

En analyse uten handling/tiltak er meningsløs!

.                                                                      Bortkastet tid

En analyse for analysens skyld har ingen egenverdi; den er bare bortkastet tid!
For å forstå hva en beredskaps-analyse med risikoforståelse og trusselbilde er så kan en si at en skal analysere fortiden, forstå nåtiden og forutse fremtiden.
Det betyr at en skal forstå hva som har skjedd, erkjenne det som skjer og ut fra det kunne forutse hva som kan skje.

Utsagnet om at en analyse for analysens skyld har ingen egenverdi treffer kjernen av problemet med overfladiske analyser.
Å samle inn data og lage rapporter uten å knytte dem til handling og læring er bortkastet tid og ressurser.

For å forstå verdien av en beredskapsanalyse med risikoforståelse og trusselbilde, må vi gå dypere enn som så.
En effektiv analyse tar oss utover fortiden, nåtiden og fremtiden, og gir oss verktøyene vi trenger for å ta informerte beslutninger og håndtere usikkerhet.

Fortiden:
Hva har skjedd?
Vi må nøye granske tidligere hendelser, ulykker og kriser.

1. Hvilke trusler har vi møtt?
2. Hvordan har vi reagert?
3. Hva fungerte bra, og hva fungerte ikke?

Lær av fortiden:
Ved å analysere fortiden kan vi identifisere gjentatte mønstre, svakheter i systemene våre og områder der vi trenger å forbedre oss.

Nåtiden:
Hva skjer nå?
Vi må ta et grundig blikk på den aktuelle situasjonen.

1. Hvilke trusler står vi overfor akkurat nå?
2. Hvilke ressurser har vi tilgjengelig?
3. Hvilke sårbarheter er vi utsatt for?

Forstå nåtiden:
Å ha en klar forståelse av den nåværende situasjonen er avgjørende for å ta raske og effektive beslutninger når en krise oppstår.

Fremtiden:
Hva kan skje?
Vi må bruke vår kunnskap om fortiden og nåtiden til å forutsi fremtidige trusler.

1. Hvilke nye risikoer kan dukke opp?
2. Hvordan kan teknologiske fremskritt og endrede sosiale og politiske landskap påvirke trusselbildet?

Forbered deg på fremtiden:
Ved å være proaktiv og forutse fremtidige trusler vil vi kunne vi iverksette forebyggende tiltak, styrke våre systemer og være bedre rustet til å håndtere kriser.

En effektiv beredskapsanalyse handler om mer enn bare data og rapporter.

1. Det handler om å skape en kultur for læring og kontinuerlig forbedring.
2. Det handler om å ta informerte beslutninger basert på solid analyse, og om å være forberedt på å møte fremtidens usikkerheter.

Konklusjon:
En analyse uten handling er meningsløs.

En effektiv beredskapsanalyse med risikoforståelse og trusselbilde tar oss med på en reise gjennom fortiden, nåtiden og fremtiden.
Den gir oss verktøyene vi trenger for å ta kloke beslutninger, håndtere usikkerhet og bygge en mer robust og motstandsdyktig fremtid.

For at en analyse skal ha reell verdi, må den resultere i konkrete tiltak.
Det er gjennom handling at vi kan omsette innsikt til forbedringer, løse problemer og skape positive endringer.

En god analyse vil gi oss:

Innsikt:
Vi får en dypere forståelse av situasjonen, problemets kjerneårsaker og potensielle løsninger.

Prioriteringer:
Vi kan identifisere de viktigste områdene som krever handling og fokusere ressursene våre der de gir størst effekt.

Beslutningsstøtte:
Vi får et solid grunnlag for å ta informerte beslutninger basert på fakta og bevis, og ikke bare på magefølelse.

Handlingsmuligheter:
Vi får konkrete verktøy og strategier for å iverksette tiltak og skape reell endring.

Uten handling forblir analysen bare en løs teori.
Det er ved å sette analysen ut i livet at vi kan realisere dens fulle potensiale..
Uansett hvilket område analysen omhandler, beredskap, personell eller produktutvikling etc., er det avgjørende at den fører til konkrete tiltak.
Det er bare slik vi kan skape reell endring og forbedring.

Husk: En analyse er et verktøy, ikke et mål i seg selv. Den sanne verdien ligger i handlingen.

Praktisk beredskap 29. Lojalitet til din pliktfølelse

 

Lojalitet vs. pliktfølelse; en kompleks problemstilling
Når man står overfor en leder man oppfatter som helt eller delvis inkompetent, havner man i en vanskelig moralsk dilemma.

• På den ene siden har man sin pliktfølelse til jobben sin, sine kolleger og eventuelt organisasjonens mål.
• På den andre siden føler man kanskje at lojalitet til en inkompetent leder strider mot både etikk og sunn fornuft.

Du må innledningsvis ta en runde med deg selv og svare ut de fire problemstillingene under

1. Alvorlighetsgraden av inkompetansen:
   Er lederens mangler små og håndterbare, eller skaper de betydelige problemer for organisasjonen?Er lederens mangler små og håndterbare, eller skaper de betydelige problemer for organisasjonen?
2. De potensielle konsekvensene av å si imot:
   Er det risiko for represalier eller negative konsekvenser for din egen karrière hvis du tar opp problemet?
3. Mulighetene for å påvirke situasjonen:
   Kan du snakke med lederen på en konstruktiv måte, eller er det nødvendig å involvere andre instanser?
4. Din egen samvittighet:
   Hvordan føler du deg moralsk sett når du tenker på å fortsette å jobbe under en inkompetent leder?

Uansett hva du velger å gjøre, er det viktig å handle med integritet og respekt.
Du har en plikt til å ta vare på deg selv og integritet i jobben men du har også et ansvar overfor dine kolleger og organisasjonen.

Når man står overfor en leder som man oppfatter som inkompetent i en beredskapssituasjon, havner man i et dilemma mellom lojalitet og pliktfølelse.
Lojalitet til lederen er viktig, men pliktfølelsen til å beskytte seg selv, kolleger og andre under en beredskapssituasjon overskriver ofte lojalitet.

Prioriteringer i en beredskapssituasjon:

1. Sikkerhet:
   Den absolutt viktigste prioriteringen i en beredskapssituasjon er å sikre sikkerheten til alle involverte.
   Dette inkluderer deg selv, dine kolleger, og eventuelle andre som kan være i fare.
2. Effektivitet: Beredskapsarbeid krever effektiv koordinering og beslutningstaking.
   En inkompetent leder vil hindre effektiviteten og sette liv i fare ved blant annet å overprøve eller å ikke ta hensyn til etablerte beredskaps-rutiner; samt manglende vilje til å hente inn råd fra relevante fag-spesialister
3. Tillit:
   I en beredskapssituasjon er tillit avgjørende.
   En leder som mangler kompetanse vil undergrave tilliten til teamet og forhindre effektivt samarbeid.

Hva kan du gjøre som førsteinnsatspersonell?

• Vurder situasjonen:
  Vurder nøye alvorlighetsgraden av lederens inkompetanse og potensielle konsekvenser for sikkerhet og effektivitet.
• Kommuniser:
   Kommuniser dine bekymringer til andre i teamet.
  Sammen kan dere vurdere alternativer og finne en løsning.
• Følg ordre:
  Selv om du har bekymringer, er det viktig å følge ordrer fra lederen , men bare så lenge de ikke setter liv i fare.
• Rapporter bekymringer:
  Hvis du mener at lederens inkompetanse setter liv i fare, er det din plikt å rapportere bekymringene til riktig instans.
  Dette kan være en overordnet leder, en beredskaps-myndighet, eller et tilsyn.

Husk! Din plikt til å beskytte deg selv, dine kolleger og andre under en beredskapssituasjon overskriver lojalitet til en inkompetent leder.

I en beredskapssituasjon er det avgjørende å handle raskt og effektivt.
Lojalitet til en inkompetent leder vil være en hindring for dette.
Prioriter sikkerhet, effektivitet, innarbeidede beredskaps-rutiner og tillit; og ta grep for å sikre at alle involverte er trygge og at beredskapsarbeidet foregår på en optimal måte.

Praktisk beredskap 28. Øvelse og trening, øvelse og trening.

Igjen kommer jeg inn på teamet øve og trene; og jeg gjør dette fordi det er særdeles viktig.
Mannskapene må øves i forhold til de oppgaver de har i beredskapssystemet; og så mye at de er trygge på de ulike oppgavene de har i ulike beredskaps-scenario.

Beredskapslederens rolle i øving og trening

Øvelse og trening er hjørnesteinen i en effektiv beredskapsavdeling.
Dette gjelder både for beredskaps-lederne og for førsteinnsatsmannskapene.
Beredskaps-lederne spiller en helt sentral rolle i å sikre at øvelsene er realistiske, effektive og nyttige for alle involverte.

Dette er noen av de viktigste oppgavene beredskaps-lederne har i forbindelse med øvelse og trening:

1. Velge øvings-scenario:

• Beredskaps-lederne må velge øvings-scenarioer som er relevante for de typene kriser som avdelingen kan bli stilt overfor.
• Scenariene skal være realistiske og utfordrende nok til å teste beredskapsavdelingens evner og ferdigheter.
• Det er viktig å ta hensyn til ulike målgrupper og behov når man velger scenarioer.

2. Detaljplanlegge øvelsene:

• Beredskaps-lederne må lage detaljerte planer for øvelsene, der alle aspekter av øvelsen er nøye gjennomtenkt.
• Dette inkluderer å definere målene for øvelsen, utarbeide et tidsplan, velge øvings-arena, skaffe nødvendig utstyr og rekvisitter, og tildele roller og ansvar til de involverte.
• Det er også viktig å lage et kommunikasjons-plan og en plan for håndtering av eventuelle uforutsette hendelser.

3. Gjennomføre øvelsene:

• Beredskaps-lederne har ansvar for å lede og koordinere gjennomføringen av øvelsene.
• De må sørge for at alle involverte vet hva de skal gjøre, og at øvelsen foregår på en trygg og effektiv måte.
• Beredskaps-lederne må også være observante og gi veiledning og støtte til øvings-deltakerne underveis.

4. Evaluere øvelsene:

• Etter at øvelsen er ferdig, er det viktig å evaluere den for å se hva som fungerte bra og hva som kunne ha vært gjort bedre.
• Beredskaps-lederne må samle inn tilbakemeldinger fra øvings-deltakere, observatører og andre involverte.
• Evalueringen skal brukes til å forbedre fremtidige øvelser og til å identifisere eventuelle behov for ytterligere opplæring eller trening.

I tillegg til disse oppgavene, spiller beredskaps-lederne også en viktig rolle i å:

• Motivere og engasjere de ansatte i øvelse og trening.
• Skape en læring-kultur der det er trygt å ta feil og prøve nye ting.
• Sikre at øvelse og trening er integrert i den daglige driften av beredskapsavdelingen.

Effektiv øvelse og trening er avgjørende for å sikre at beredskapsavdelingen er i stand til å håndtere kriser på en effektiv måte.
Beredskaps-lederne spiller en nøkkelrolle i å sikre at øvelsene er realistiske, effektive og nyttige for alle involverte.

Øvelse og trening: Hjørnesteinen i en effektiv beredskapsavdeling

Effektiv beredskap handler om mer enn bare å ha planer og utstyr på plass.
Det handler om å være forberedt på å handle raskt og effektivt når en krise oppstår.
Øvelse og trening er hjørnesteinen i å oppnå denne beredskapen. Her er noen av de viktigste argumentene for hvorfor:

1. Forbedrer ferdigheter og kunnskap:
Gjennom øvelse og trening får beredskaps-mannskapene muligheten til å praktisere sine ferdigheter og øke sin kunnskap om beredskaps-prosedyrer.
Dette gjør dem mer effektive og trygge i sitt arbeid.

2. Øker koordinering og samhandling:
Øvelser gir beredskaps-mannskapene fra forskjellige avdelinger og organisasjoner muligheten til å trene på å koordinere sine innsatser og samhandle effektivt under en krise. Dette er avgjørende for en vellykket beredskaps-aksjon.

3. Bygger selvtillit og moral:
Å delta i øvelser vil øke selvtilliten og moralen til beredskaps-mannskapene.
Når de vet at de er forberedt på å håndtere en krise, er de mer sannsynlig å handle modig og effektivt når det trengs.

4. Avslører svakheter og forbedringsområder:
Øvelser vil avdekke svakheter i beredskapsplaner og prosedyrer.
Dette gir muligheten til å gjøre forbedringer før en krise oppstår.

5. Øker bevisstheten og forståelsen:
Øvelse og trening vil øke bevisstheten og forståelsen av beredskap blant både beredskaps-mannskapene og befolkningen generelt.
Dette kan bidra til å redusere panikk og skape en mer effektiv beredskapskultur.

6. Forbereder på det uforutsette:
Kriser kan ta mange forskjellige former, og det er umulig å forberede seg på alt, men øvelse og trening vil gi beredskaps-mannskapene den generelle kompetansen og fleksibiliteten de trenger for å håndtere uforutsette hendelser.

7. Sparer liv og penger:
En effektiv beredskap vil spare liv og penger ved å redusere skadene som forårsakes av kriser.
Øvelse og trening er en investering i beredskap som kan gi betydelige avkastninger i det lange løp.

Konklusjon:

Øvelse og trening er en viktig del av enhver effektiv beredskapsavdeling.
Det er en investering i beredskap som kan spare liv, penger og øke sikkerheten for alle.
Beredskaps-ledere bør prioritere øvelse og trening og sørge for at beredskaps-mannskapene har de mulighetene de trenger for å holde seg trent og forberedt.

For mye av det gode
Selv om øvelse og trening er hjørnesteinen i en effektiv beredskapsavdeling, er det viktig å finne en balanse.
For mye øvelse og trening kan ha negative konsekvenser:

1. Utbrenthet og frustrasjon:
Beredskaps-mannskapene kan bli utbrente og frustrerte hvis de øver og trener for mye.
Dette kan føre til at de mister motivasjon og engasjement, noe som kan ha en negativ innvirkning på beredskapen.

2. Kostnader:
Øvelse og trening kan være kostbart, både når det gjelder tid og penger.
Det er viktig å bruke ressursene på en effektiv måte og unngå unødvendig sløsing.

3. Realisme:
For mye øvelse og trening kan gjøre øvelsene for urealistiske.
Det er viktig at øvelsene gjenspeiler den virkelige verden så godt som mulig, slik at beredskaps-mannskapene får mest mulig ut av dem.

4. Fleksibilitet:
For mye fokus på øvelse og trening kan gjøre beredskaps-mannskapene mindre fleksible.
I en krise kan det være nødvendig å improvisere og tilpasse seg nye situasjoner.

5. Motivasjon: Det er viktig å finne en balanse mellom øvelse og trening og andre aktiviteter som kan bidra til å motivere og engasjere beredskaps-mannskapene.

Konklusjon:
Øvelse og trening er en viktig del av enhver effektiv beredskapsavdeling, men det er viktig å finne en balanse og unngå å øve og trene for mye.
Beredskaps-ledere må ta hensyn til de potensielle negative konsekvensene av for mye øvelse og trening når de planlegger beredskaps-aktiviteter.

I tillegg til de ovennevnte punktene, er det også viktig å huske at beredskaps-mannskapene har andre oppgaver og ansvar i tillegg til å øve og trene.
Det er viktig å gi dem tid til å hvile seg og restituere seg, og til å delta i andre aktiviteter som kan bidra til deres velvære.

En god måte å finne en balanse på er å lage en variert trenings-plan/øvings-program som inkluderer både teoretiske og praktiske øvelser, simuleringer og andre aktiviteter.
Det er også viktig å evaluere øvelsene regelmessig for å sikre at de er effektive og realistiske.

Praktisk beredskap 27. Å ta ansvar kontra ansvarsangst

Inkompetente ledere vil bryte sammen når de tvinges til å ta ansvar og fatte beslutninger i pressede situasjoner

I en beredskapssituasjon er det avgjørende at både beredskapsleder, og den enkelte førsteinnsatspersonen. evner å ta ansvar.
Å ta ansvar innebærer å ta raske og riktige beslutninger i en presset situasjon, noe som er avgjørende for å redde liv, begrense skade og gjenopprette normal drift så raskt som mulig.

I en beredskapssituasjon er det ofte mange aktører involvert, både fra beredskaps-myndigheter, nød-etater og de lokale beredskaps-mannskapene.
Å ta ansvar innebærer å koordinere innsatsen til disse aktørene og sørge for god samhandling.
Når både beredskapsleder og den enkelte førsteinnsatspersonen tar ansvar, fører det til økt motivasjon og engasjement, og ut av dette oppnår en bedre innsats og et bedre resultat.

• Når beredskapslederen evner å ta ansvar, gir det innsatsmannskapene  følelsen og sikkerheten om at de samlet har kontroll over situasjonen; og at de blir tatt vare på.
• Når den enkelte førsteinnsatspersonen evner å ta ansvar, føler de seg tryggere på at de kan gjøre en god jobb og at de har støtte fra beredskapsledelsen.

I evaluering og forebygging-situasjoner
Etter en beredskapssituasjon er det viktig å evaluere innsatsen for å lære av eventuelle feil og forbedre beredskapen for fremtiden.
Å ta ansvar i denne sammenhengen innebærer å være villig til å ta selvkritikk og lære av sine feil.

Ved å ta ansvar for å lære av beredskapssituasjoner vil man bidra til å forebygge at lignende hendelser skjer i fremtiden.

Å ta ansvar er derfor en viktig egenskap for både beredskapsledere og den enkelte førsteinnsatspersonen.
Det er avgjørende for effektiv innsats, tillit og trygghet, og for læring og forbedring.

I en praktisk forstand handler det å ta ansvar om å ta på seg oppgaver og å fullføre dem tilfredsstillende. Dette innebærer å være pålitelig, effektiv og proaktiv.

Frykt for å ta ansvar, også kalt ansvarsangst, er en vanlig problemstilling, spesielt hos ledere, som vil vise seg på forskjellige måter.
Den kan manifestere seg i ulike situasjoner, og noen typiske kjennetegn på ansvarsangst inkluderer:

• Utsettelse og unngåelse:
  Å utsette eller unngå oppgaver og beslutninger av frykt for å feile eller bli kritisert.
• Perfeksjonisme:
  Å ha et urealistisk høyt krav til seg selv og sitt arbeid, noe som fører til frykt for å ikke være god nok.
• Frykt for fiasko:
  Å overfokusere på potensielle negative konsekvenser av å ta ansvar, og dermed la frykten hindre handling.
• Lav selvtillit:
  Å tro at man ikke er i stand til å håndtere oppgaven eller ta den riktige beslutningen.
• Kontrollbehov:
  Å ha et sterkt behov for å ha full kontroll over alt, og dermed unngå å delegere eller stole på andre.
• Beslutningstakingsproblemer:
  Å ha vansker med å ta selv små beslutninger, av frykt for å ta feil valg.

Årsaker til ansvarsangst kan være komplekse og variere fra person til person:

• Tidligere erfaringer:
  Negative opplevelser knyttet til ansvar, som fiasko, kritikk eller straff, kan føre til at man utvikler ansvarsangst.
• Lav selvfølelse:
  Å ha et negativt syn på seg selv og sine evner kan gjøre det vanskelig å ta ansvar.
• Perfeksjonisme:
  Å ha urealistisk høye forventninger til seg selv kan føre til frykt for å ikke leve opp til disse forventningene.
• Kontrollbehov:
  Å ha et sterkt behov for å ha kontroll over alt kan gjøre det vanskelig å gi fra seg ansvar til andre.
• Psykiske lidelser:
  Angstlidelser, depresjon og lav selvfølelse kan alle bidra til ansvarsangst.

Dersom avdelingens beredskapsansvarlige viser ansvarsangst og unngår å fatte nødvendige beslutninger, må innsatspersonell ta grep for å kompensere for problemene og sikre at beredskapen opprettholdes.
Dette burde det ikke være nødvendig å skolere  førsteinnsatsmannskapene i, men på grunn av en utbredt ansettelse av inkompetente ledere tvinger dette seg frem til å ha blitt nødvendig  å fokusere på i skolering og trening av førsteinnsatsmannskaper; å tildele dem et selvstendig ansvar for den beredskapen de er satt til å håndtere

Informasjon og kommunikasjon:
 Innsatspersonell må holde seg oppdatert på gjeldende beredskapsplaner, prosedyrer og risikoområder, selv om beredskapsansvarlig ikke er tilgjengelig.
Dette gjøres ved å lese relevant dokumentasjon, delta på opplæring og øvelser, og holde kontakt med kolleger.

Dersom innsatspersonell er bekymret for manglende beslutningstaking eller andre beredskaps-relaterte problemstillinger, bør de rapportere dette til en overordnet eller relevant 
Innsatspersonell med relevant kompetanse og erfaring kan tilby sin hjelp til å finne løsninger på beredskaps-utfordringer, selv om beredskapsansvarlig ikke tar initiativ.

Proaktivt ansvar:

I kritiske situasjoner, der rask handling er nødvendig, må innsatspersonell ta initiativ til å iverksette tiltak basert på sin kunnskap og erfaring, selv om beredskapsansvarlig ikke gir klare instruksjoner.

Innsatspersonell må støtte hverandre og dele informasjon og kunnskap for å sikre at beredskapen opprettholdes, selv om beredskapsansvarlig ikke er tilgjengelig.

Ved å delta aktivt i utdanning og øvelser kan innsatspersonell styrke sin egen kompetanse og beredskapsevne, noe som kan kompensere for manglende lederskap fra beredskapsansvarlig.

Samarbeid og støtte:
Innsatspersonell må samarbeide med andre avdelinger, eller organisasjoner, som har relevant beredskaps-kompetanse for å sikre at nødvendige tiltak blir iverksatt.

I alvorlige beredskapssituasjoner må innsatspersonell søke støtte fra eksterne aktører, for eksempel nødetater, dersom beredskapsansvarlig ikke tar ansvar.

Det er viktig å huske at innsatspersonell har et ansvar for å sikre sikkerheten til seg selv, sine kolleger og befolkningen de betjener.
Selv om beredskapsansvarlig ikke oppfyller sitt ansvar, kan innsatspersonell ta grep for å kompensere for problemene og sikre at beredskapen opprettholdes.

I tillegg til de ovennevnte tiltakene, kan det også være hensiktsmessig å ta opp problemene med beredskapsansvarlig direkte, eller med en overordnet.
Det er viktig å gjøre dette på en saklig og konstruktiv måte, med fokus på å finne løsninger og forbedre beredskapen.

Toppledelsens ansvar.
Når toppledelsen blir gjort klar over at beredskapslederen ikke evner å ta beslutninger og koordinere innsatsen før, under og etter en krise, er det viktig å handle raskt og effektivt for å sikre at beredskapsarbeidet skal kunne håndteres på en best mulig måte.

Fjerne beredskapslederen fra stillingen:
Dersom beredskapslederens manglende evne til å ta beslutninger og koordinere innsats utgjør en alvorlig fare for liv, helse eller sikkerhet, kan det være nødvendig å fjerne vedkommende fra stillingen umiddelbart.
Dette bør gjøres på en respektfull og profesjonell måte, med fokus på å sikre en smidig overgang til en ny beredskapsleder.

Utnevne en midlertidig beredskapsleder:
En midlertidig beredskapsleder kan utnevnes for å håndtere krisen inntil en permanent løsning er på plass.
Den midlertidige beredskapslederen må ha relevant erfaring og kompetanse; og være i stand til å ta raske og effektive beslutninger.

Gi beredskapslederen støtte og veiledning:
I noen tilfeller kan det være mulig å gi beredskapslederen støtte og veiledning for å forbedre deres evne til å ta beslutninger og koordinere innsats.
Dette kan innebære å gi opplæring, veiledning eller mentoring fra en erfaren beredskaps-ekspert.

Evaluere beredskapsplaner og prosedyrer:
Krisen skal være en mulighet til å evaluere beredskapsplaner og prosedyrer for å identifisere eventuelle svakheter eller forbedringsområder.
Dette kan bidra til å forhindre at lignende kriser oppstår i fremtiden.

Kommunisere med de ansatte:
Det er viktig å kommunisere med de ansatte på en åpen og ærlig måte om situasjonen.
Dette vil bidra til å redusere engstelse og usikkerhet, og sikre at de ansatte vet hva de skal gjøre i tilfelle en krise.

Lære av krisen:
Etter at krisen er håndtert, er det viktig å lære av den slik at man kan forbedre beredskapen for fremtiden.
Dette kan innebære å gjennomføre en grundig evaluering av krisen, og å identifisere områder der man kan gjøre forbedringer.

Det er viktig å huske at det ikke finnes noen "one-size-fits-all"-løsning på dette problemet. Den beste løsningen vil avhenge av de spesifikke omstendighetene i hver enkelt sak. Toppledelsen bør handle raskt og besluttsomt for å sikre at krisen håndteres på en best mulig måte, og at de ansatte og befolkningen er trygge.

Ren akademisk beredskaps-styring i alle ledd?

Den akademisk erfarne og den med operasjonell og taktisk erfaring ser virkeligheten fra ulike retninger, 

og sammen ser de helheten i beredskaps-bildet.

Denne artikkelen er en advarsel til de organisasjoner og bedrifter som etablerer og bygger et beredskapssystem utelukkende med akademisk utdannede ledere og rådgivere; herunder en advarsel til den bedriften jeg selv ledet beredskapen for i 21 år; bedrifter som lider av mastergrad-syken.

Akademisk beredskaps-utdanning refererer til formell utdanning mottatt ved en høyere læring-institusjon, som universiteter eller høgskoler.
Den fokuserer utelukkende på teoretisk kunnskap og ferdigheter innen et bestemt fagområde.
Noen vanlige former for akademisk utdanning inkluderer bachelorgrad, mastergrad og doktorgrad.

Akademisk beredskaps-erfaring refererer til praktisk kunnskap og ferdigheter opparbeidet i et rent akademisk miljø hvor det er strategier som står i hovedfokus. 

For eksempel er Politidirektoratet, POD, en akademisk og strategisk del av politiet, mens politidistriktene er operasjonell og taktisk del av politiorganisasjonen. De har ansvar for å sette nasjonale retningslinjer for politiarbeid, fordele ressurser og tilby støtte og veiledning til politidistriktene i en rekke områder, for eksempel etterforskning, forebygging og beredskap.

Politidistriktene har ansvar for det operasjonelle og taktiske arbeidet for å håndheve lov og orden; og ikke minst håndtere akutte beredskapssituasjoner og terroraksjoner på skadestedene.

En robust, effektiv og målrettet beredskap kan bare oppnås gjennom rekruttering og sammensetning av ledere og beredskapsrådgivere  med både akademisk bakgrunn og de med bred, praktisk erfaring innen det beredskapsarbeidet som den aktuelle organisasjonen/bedriften har behov for; de spesielle utfordringene som ligger i for eksempel en driftsorganisasjon, et kollektivselskap eller en flyplass.

NOTA BENE!
Når det bare ansettes beredskapsledere og beredskapsrådgivere utenfor bedriften, og med bare akademisk utdannelse og erfaring er det særdeles viktig å etablere kompetanse-overføring og  opplærings-programmer som gir akademisk utdannede ledere praktisk erfaring i det feltet de skal lede og planlegge for.
Videre så må det skapes en kultur for åpen kommunikasjon og samarbeid mellom det strategiske nivået og de som er ansvarlige for å implementere beredskapsplaner på bakken.
Disse to tingene vil en oppnå gjennom å benytte mentor med bred og robust, praktisk erfaring som rådgivere til akademisk utdannede ledere.

Konsekvenser ved ren akademisk beredskap.
Når det strategiske nivået og de som planlegger og gjennomfører beredskapen i en operasjonell bedrift kun består av akademisk utdannede ledere, vil det ha en rekke negative konsekvenser for både operasjonell og taktisk beredskap i praksis.

Mangel på praktisk erfaring:
Akademisk utdanning er viktig for å gi en solid teoretisk forståelse av beredskaps-prinsipper og -strategier. Men uten praktisk erfaring i feltet vil det være vanskelig å oversette denne kunnskapen til effektive handlinger i en reell beredskapssituasjon.
I mange bedrifter med spesielle drifts-utfordringer er det særdeles viktig å ha bred erfaring fra det terrenget en skal operere i.

Manglende evne til å forstå nyansene:
Praktisk erfaring gir en dypere forståelse av de komplekse nyansene og utfordringene som oppstår i beredskapsarbeid.
Dette inkluderer å håndtere uforutsigbare hendelser, koordinere med forskjellige aktører under press, og ta raske beslutninger med begrenset informasjon.

Kommunikasjonsproblemer:
Akademisk språk og terminologi kan og vil være vanskelig å forstå for de som ikke har en bakgrunn i akademisk beredskapsarbeid. (Bruk av ord som resiliens kontra begrepet robust, et cetera).
Dette kan føre til kommunikasjonsproblemer mellom det strategiske nivået og de som er ansvarlige for å implementere beredskapsplaner på bakken.

Redusert tillit og moral:
Når de som planlegger og gjennomfører beredskapen føler at de ikke blir hørt eller forstått av det strategiske nivået, vil det føre til redusert tillit og moral.
Dette vil svekke beredskapskulturen i organisasjonen og gjøre det vanskeligere å reagere effektivt på kriser.

Det som skremmer meg som fagmann er toppledelsens neglisjering av fagråd og deres sterke trekning mot kun å ansette akademikere; det i samfunnet som kalles mastergrad-syken.

Det sier seg selv at en bedrift som fra før har en akademisk beredskapsleder med lite erfaring og kort tid i en bedrift, og som så ansetter en ekstra beredskapsleder fra et rent akademisk miljø uten kjennskap til og erfaring fra de aktuelle utfordringene, er dømt til å misslykkes.
Det vil ta dem år å bygge opp bedrifts-kunnskap nok til å omforme deres akademiske tilnærming til den nødvendige operasjonelle og taktiske beredskapen som bedriften må ha for å løse de utfordringene de står over for.

For å unngå disse negative konsekvensene, er det viktig å sikre en god balanse mellom akademisk utdanning og praktisk erfaring ved utvelgelse/ansettelse og sammensetning i det helhetelige beredskapsarbeid. 

Strategisk beredskap er essensielt for å forberede seg på uforutsette hendelser og kriser, men det er like viktig å ha robuste systemer og planer for operativ og taktisk håndtering av krisene når de oppstår.

Strategisk beredskap fokuserer på langsiktig planlegging og forberedelse. Dette innebærer å:

1. Identifisere potensielle trusler og risikoer:
   Det er viktig å ha en god forståelse av hvilke typer kriser som kan ramme organisasjonen eller samfunnet.
2. Utvikle beredskapsplaner:
   Disse planene skal beskrive hvordan man skal håndtere en krise på en effektiv og koordinert måte.
3. Tilby opplæring og øvelse:
   Ansatte og andre involverte må få opplæring i beredskapsplanene og øve på å håndtere krisesituasjoner.
4. Etablere nødvendige ressurser:
   Dette kan inkludere utstyr, forsyninger og finansiering som er nødvendig for å håndtere en krise.

Operativ og taktisk håndtering fokuserer på den umiddelbare responsen og håndteringen av en krise. Dette innebærer å:

1. Aktivere beredskapsplaner:
   Dette innebærer å sette i gang de planlagte tiltakene for å håndtere krisen.
2. Koordinere innsatsen:
   Det er viktig å koordinere innsatsen mellom alle involverte parter, for eksempel redningsmannskaper, helsepersonell og myndigheter.
3. Kommunisere effektivt:
   Det er viktig å gi nøyaktig og oppdatert informasjon til alle involverte, inkludert media og offentligheten.
4. Ta raske beslutninger:
   I en krisesituasjon er det ofte nødvendig å ta raske beslutninger under usikkerhet.
5. Tilpasse seg endrede forhold:
   Krisesituasjoner kan være dynamiske og uforutsigbare. Det er derfor viktig å være fleksibel og kunne tilpasse seg endrede forhold.

En vellykket håndtering av en krise krever en god balanse mellom kunnskapen i strategisk beredskap, operativ og taktisk håndtering.
Ved å ha robuste mannskaper og systemer og planer på alle tre nivåer, vil man være bedre rustet til å håndtere kriser og minimere de negative konsekvensene.

Det er viktig å huske at beredskap er en kontinuerlig prosess.
Det er nødvendig å regelmessig gjennomgå og oppdatere beredskapsplaner av både akademiske og operasjonelle rådgivere for å sikre at planene er relevante og effektive for den bedriften/organisasjonen de er bygget opp for.

Skolering, trening og øvelse. 

Når skolering, trening og øvelser planlegges av rene akademikere uten praktisk erfaring fra aktuelle skadesteder med de særskilte utfordringene en bedrift står over for, vil det ha en rekke negative konsekvenser:

Mangel på realisme:
Skolering, trening og øvelser som er basert på teoretisk kunnskap og akademiske modeller, vil mangle den nødvendige realisme for hendelser på driftsselskapets særskilte  skadesteds-utfordringer, og vil dermed ikke gjenspeile de reelle utfordringene man møter på de aktuelle skadestedene.  
Dette vil føre til at man ikke er forberedt på de praktiske problemene man vil støte på under en reell krise i de reelle områdene.

Redusert effektivitet:
Urealistiske treningsøvelser vil være ineffektive og ikke gi den nødvendige forberedelsen til å håndtere reelle krisesituasjoner.
Dette vil føre til forsinkelser, feil og suboptimale løsninger når man står midt i en krise.

Økt risiko for ulykker og feil:
Manglende forståelse av de reelle farene og utfordringene på et skadested vil føre til økt risiko for ulykker og feil under en reell krise.
Dette vil ha alvorlige konsekvenser for både mannskapene som er involvert og de som er rammet av krisen.

Redusert motivasjon og tillit:
Når mannskapene opplever at treningen ikke gjenspeiler realiteten, vil det føre til redusert motivasjon og tillit til både treningen og beredskapssystemet generelt.
Dette vil svekke beredskapskulturen og gjøre det vanskeligere å rekruttere og beholde kompetente og dyktige mannskaper!

For å unngå disse negative konsekvensene, er det viktig å ansette personer med ulike erfaringer innen akademisk og de med praktisk erfaring fra skadesteder for en samlet og robust planlegging av beredskapen, og av av skolering, trening og øvelser.

Som med alt annet i livet, inklusive trening og kosthold, arbeid og fritid, så er suksessfaktoren BALANSE!

Praktisk beredskap 26. Utstyrs-kontroll

En integrasjonstest er en type test og utstyrs-kontroll som brukes til å verifisere at to eller flere forhånds-programmerte, tekniske fungerer sammen som de skal, og i riktig rekkefølge i forhold til hverandre. (Beksrivelsen av hvordan systemene skal fungere og når er gjerne satt opp i et case/effect-skjema/prinsippet om årsakssammenheng)
Målet med integrasjonstesting er å identifisere og rette feil i grensesnittene mellom systemene, slik at de kan fungere sømløst sammen.

Den enkleste, militære integrasjonstesten er soldatens detaljerte gjennomgang av sitt personlig våpen

Integrasjonstesting av tekniske beredskapssystemer er en viktig del av å sikre at disse systemene fungerer effektivt og sammenhengende i en krisesituasjon.
Denne typen testing fokuserer på å verifisere at de forskjellige komponentene i systemet kan kommunisere og samhandle med hverandre som de skal.

Hensikten med integrasjonstesting:

• Sikre funksjonalitet: Teste at systemene fungerer sammen og utfører de ønskede funksjonene som forventet.
• Identifisere feilgrensesnitt: Finne feil og mangler i hvordan systemene kommuniserer og samhandler med hverandre.
• Validerer ytelse: Bekrefte at systemene kan håndtere den forventede belastningen og yte tilfredsstillende under en krise.
• Oppdage sikkerhetshull: Finne potensielle sikkerhetsproblemer som kan utnyttes av hackere eller andre trusler.

Typer integrasjonstesting:

• End-to-end testing: Tester hele systemet fra start til slutt for å sikre at alle komponentene fungerer sammen.
• Komponenttesting: Tester individuelle komponenter i systemet for å sikre at de fungerer som de skal isolert sett.
• API-testing: Tester grensesnittene mellom ulike komponenter i systemet.
• Lasttesting: Tester systemets ytelse under høy belastning.
• Sikkerhetstesting: Tester systemets sikkerhet mot ulike trusler.

HVORFOR OGSÅ FOKUSERE PÅ INTEGRASJONS-TESTING

Integrasjonstesting er en avgjørende del av beredskapsarbeidet for både beredskapsledere og førsteinnsatsmannskaper.
Dette spiller en sentral rolle i å sikre at beredskapssystemene fungerer effektivt og sammenhengende i en krisesituasjon, noe som kan ha en betydelig innvirkning på redning av liv, begrensede skader og rask gjenoppretting.

For beredskapsledere:

• Sikrer pålitelighet:
  Integrasjonstester gir beredskapsledere en visshet om at beredskapssystemene, som kommunikasjonssystemer, datanettverk og varslingssystemer, fungerer som de skal under press. Dette gir dem tillit til å ta raske og effektive beslutninger i en krisesituasjon.

• Identifiserer feil og forbedringsområder: Tester avdekker eventuelle feil eller mangler i systemene, slik at de kan rettes opp før de forårsaker problemer i en krise.
  Dette bidrar til å forebygge kriser og forbedre systemenes ytelse over tid.

• Øker tillit og koordinering:
  Ved å vite at systemene fungerer sammenhengende, kan beredskapsledere ha mer tillit til hverandre og til førsteinnsatsmannskapene. Dette fører til bedre koordinering og samhandling under en krise.

For førsteinnsatsmannskaper:

• Gir trygghet og tillit:
  Å vite at systemene fungerer som de skal, gir førsteinnsatsmannskaper trygghet og tillit til at de har verktøyene de trenger for å utføre jobben sin effektivt. Dette kan være avgjørende i en stressende og kaotisk situasjon.

• Forbedrer kommunikasjon og samhandling:
  Integrasjonstester sikrer at ulike beredskapsenheter kan kommunisere sømløst med hverandre, noe som er avgjørende for effektiv koordinering av redningsaksjoner.

• Reduserer frustrasjon og forsinkelser:
  Feil i systemene kan føre til frustrasjon og forsinkelser under en krise, noe som igjen kan ha negative konsekvenser for både ofre og redningsmannskaper. Integrasjonstester bidrar til å minimere denne risikoen.

Samarbeid og kontinuerlig forbedring:

Integrasjonstester er ikke et engangstiltak. De bør utføres regelmessig, både under utvikling av beredskapssystemene og etter at de er tatt i bruk. Dette sikrer at systemene fortsetter å fungere som de skal når de endres eller oppdateres. I tillegg er det viktig at både beredskapsledere og førsteinnsatsmannskaper deltar i testene og deler sine tilbakemeldinger. Dette bidrar til å sikre at testene dekker alle aspekter av systemene og at de møter behovene til alle brukere.

Ved å investere i integrasjonstester kan man sikre at beredskapssystemene fungerer effektivt og sammenhengende, noe som er avgjørende for å redde liv, begrense skader og sikre rask gjenoppretting etter en krise.

Eksempler på integrasjonstester for beredskapsarbeid:

• Teste at kommunikasjonssystemer kan fungere under høyt trykk.
• Sørge for at datanettverk kan håndtere store mengder data.
• Verifisere at varslingssystemer når ut til alle berørte parter.
• Teste at sensorer og overvåkingssystemer fungerer som de skal.
• Simulere krisesituasjoner for å teste samspill mellom ulike beredskaps-enheter.

Integrasjonstester er en viktig del av å sikre at beredskapsarbeidet er effektivt og robust.
Ved å ta denne typen testing på alvor, kan man bidra til å gjøre lokalsamfunn mer trygge og motstandsdyktige mot kriser.

Eksempel på integrasjonstest av brannvarslingsanlegg i flere brann-soner

Et brannvarslingsanlegg som dekker flere brann-soner krever grundig integrasjonstesting for å sikre at alle komponentene fungerer sammenhengende og effektivt i en brannsituasjon. Her er et eksempel på hva en slik test kan omfatte:

1. Kommunikasjonstesting:

• Verifisere at brannalarmer i alle soner aktiverer varslingssystemet korrekt.
• Teste at manuelle brannmeldere og nødutgangs-knappene fungerer som de skal.
• Kontrollere at brannalarmer og varslinger når alle berørte personer, inkludert brannvesen og beboere i tilstøtende soner.
• Sjekke at systemet kan kommunisere med brannvesenets kommandosenter og andre nødetater.

2. Funksjonstesting:

• Teste at branndører og røyk-lukkere lukkes automatisk ved brannalarm.
• Sørge for at ventilasjonsanlegg stenger seg ned for å hindre spredning av røyk.
• Verifisere at nød-belysning aktiveres ved strømbrudd.
• Kontrollere at brannalarmer og varslinger er tilpasset den aktuelle brannsonen (f.eks. forskjellige alarmer for evakuering og forvarsel).

3. Simulering av brannsituasjoner:

• Utføre simulerte brannscenarier i forskjellige soner for å teste systemets respons på ulike typer branner.
• Teste evakueringsprosessen for å sikre at beboere kan evakuere raskt og effektivt.
• Vurdere samspillet mellom brannvarslingsanlegget og andre sikkerhetssystemer, som sprinklersystemer og gasslukkingsanlegg.

4. Dokumentasjon og rapportering:

• Dokumentere alle utførte tester og resultater.
• Identifisere eventuelle feil eller mangler i systemet og lage en plan for utbedring.
• Utarbeide en rapport som oppsummerer testresultatene og gir anbefalinger for forbedringer.

I tillegg til disse punktene:

• Testene bør utføres av kvalifiserte fagfolk med relevant kompetanse og erfaring.
• Det er viktig å følge gjeldende regelverk og standarder for brannvarslingsanlegg.
• Integrasjonstester bør utføres regelmessig, for eksempel årlig eller etter vesentlige endringer i systemet.

Ved å gjennomføre grundige integrasjonstester kan man sikre at brannvarslingsanlegg i flere brannsoner fungerer optimalt og bidrar til å redde liv og begrense skader i tilfelle brann.

Eksempel på integrasjonstest av røykventilasjonsanlegg med røykgassvifter

Et røykventilasjonsanlegg med røykgassvifter for overtrykk i produksjonshall og rømningsveier krever grundig integrasjonstesting for å sikre at alle komponentene fungerer sammenhengende og effektivt i en brannsituasjon. Her er et eksempel på hva en slik test kan omfatte:

1. Funksjonstesting av røykgassvifter:

• Verifisere at røykgassviftene aktiveres automatisk ved brannalarm.
• Teste at viftene har riktig kapasitet til å skape overtrykk i produksjonshallen og i rømningsveiene.
• Kontrollere at viftene er tilpasset brannkravene i de aktuelle områdene.
• Sørge for at viftene fungerer problemfritt under ulike driftsforhold, for eksempel ved strømbrudd.

2. Samspill mellom røykgassvifter og brannvarslingsanlegg:

• Teste at brannalarmer og røykgassvifter aktiveres i riktig rekkefølge.
• Verifisere at brannvarslingsanlegget styrer røykgassviftene på en effektiv måte.
• Kontrollere at røykgassviftene ikke forstyrrer brannvarslingsanleggets funksjon.

3. Simulering av brannsituasjoner:

• Utføre simulerte brannscenarier i produksjonshallen og i rømningsveiene for å teste systemets respons på ulike typer branner.
• Teste evakuerings-prosessen for å sikre at personer kan evakuere raskt og effektivt.
• Vurdere effekten av røykgassviftene på røykspredning og sikt i de aktuelle områdene.

4. Dokumentasjon og rapportering:

• Dokumentere alle utførte tester og resultater.
• Identifisere eventuelle feil eller mangler i systemet og lage en plan for utbedring.
• Utarbeide en rapport som oppsummerer testresultatene og gir anbefalinger for forbedringer.

I tillegg til disse punktene:

• Testene bør utføres av kvalifiserte fagfolk med relevant kompetanse og erfaring.
• Det er viktig å følge gjeldende regelverk og standarder for røykventilasjonsanlegg.
• Integrasjonstester bør utføres regelmessig, for eksempel årlig eller etter vesentlige endringer i systemet.

Ved å gjennomføre grundige integrasjonstester kan man sikre at røykventilasjonsanlegg med røykgassvifter fungerer optimalt og bidrar til å redde liv og begrense skader i tilfelle brann.

Eksempler på tester for rømningsveier:

• Teste at rømningsveiene er fri for røyk og hindringer.
• Verifisere at nød-belysning fungerer som den skal.
• Kontrollere at dører i rømningsveiene kan åpnes lett og uten låsing.

Eksempler på tester for produksjonshall:

• Teste at ventilasjonsluker i taket åpnes automatisk ved brannalarm.
• Verifisere at brannslukningsutstyr er lett tilgjengelig og fungerer som det skal.
• Kontrollere at det er god kommunikasjon mellom brannmannskaper og personer i produksjonshallen.

Ved å inkludere disse testene i integrasjonstesting av røykventilasjonsanlegg med røykgassvifter, kan man sikre at alle aspekter av systemet testes grundig og at det fungerer effektivt i en brannsituasjon.

Praktisk beredskap 25. Smertehåndtering

Det vil nok på mange virke litt søkt når jeg påstår at smertehåndtering er en viktig del av en beredskapsperson sin oppbygning av robusthet for å kunne håndtere det å gå inn i og løse beredskapssituasjoner.
Men sannheten er at det å kunne håndtere egen smerte er en kritisk del av det å være innsatspersonell i beredskapssituasjoner av en rekke årsaker som jeg skal forklare i denne artikkelen.

Smerte er en subjektiv, ubehagelig opplevelse.
Subjektiv i sin enkleste form betyr det noe som er basert på personlige meninger, følelser, oppfatninger eller erfaringer. Det står i kontrast til objektiv, som refererer til noe som er basert på fakta, bevis eller realitet uten fordommer.
Det er viktig å huske at smerte er en individuell opplevelse.
Det som forårsaker smerte hos én person, trenger ikke å forårsake smerte hos en annen person.
Dette kaller vi gjerne for den individuelle smerteterskelen hos en person.

Smerteterskelen er det punktet hvor en person begynner å oppfatte en stimulus som smertefull.
Det er et subjektivt mål, da det varierer fra person til person og kan påvirkes av en rekke faktorer, inkludert:

• Fysiologi:
  Noen mennesker har en lavere eller en høyere smerteterskel enn andre på grunn av genetiske eller biologiske faktorer.
• Psykologi:
  Stress, angst og depresjon vil senke smerteterskelen hos en person
• Tidligere erfaringer:
  Personer som har hatt mye smerte i fortiden, vil ofte ha utviklet en høyere smerteterskel.
• Forventning:
  Hvis en person forventer at noe skal være smertefullt, er det mer sannsynlig at de oppfatter det som smertefullt.
• Oppmerksomhet:
  Hvis en person er fokusert på noe annet, vil de være mindre oppmerksomme på smerte.

Smerteterskelen kan også variere avhengig av typen smerte.
For eksempel er folk ofte mer følsomme for smerte fra berøring enn smerte fra varme.

Smerteterskel og smertetoleranse:
Smerteterskel er ikke det samme som smertetoleranse.
Smertetoleranse er den mengden smerte en person kan tåle før de gir opp eller ber om hjelp.
Den er også subjektiv og kan påvirkes av de samme faktorene som smerteterskelen.

Noen mennesker har en lav smerteterskel, men høy smertetoleranse.
Dette betyr at de føler smerte raskt, men kan tåle den i lang tid.
Andre har en høy smerteterskel, men lav smertetoleranse.
Dette betyr at de ikke føler smerte like raskt, men kan ikke tåle den i lang tid.

Betydningen av smerteterskelen:

Smerteterskelen vil være en viktig faktor i å bestemme hvordan en person håndterer smerte.
Personer med lav smerteterskel vil være mer tilbøyelige til å unngå aktiviteter som de tror kan være smertefulle. 

Det er viktig å huske at smerteterskelen bare er én faktor i å forstå hvordan en person opplever smerte. Andre faktorer, som psykologiske og sosiale faktorer, spiller også en viktig rolle.

Fysisk smerte er en kompleks opplevelse som involverer både fysiske og psykologiske faktorer.
Den oppstår når nociceptorer/nerveender, som registrerer skade eller potensiell skade, aktiveres.
Disse signalene sendes deretter til hjernen via ryggmargen, hvor de tolkes som smerte.
Imidlertid er ikke opplevelsen av smerte bare et spørsmål om å motta og tolke nociceptive signaler. Psykologiske faktorer spiller også en betydelig rolle i hvordan vi opplever og reagerer på smerte.

Å håndtere egen smerte er en kritisk del av det å være innsatspersonell i beredskapssituasjoner av følgende grunner:

1. Å opprettholde ytelse og effektivitet:
I beredskapssituasjoner er det avgjørende at innsatspersonell kan yte sitt beste under intense og stressende omstendigheter.
Smerte kan imidlertid forstyrre konsentrasjon, koordinasjon og beslutningstaking, noe som kan svekke ytelsen og øke risikoen for feil.
Ved å effektivt håndtere smerte vil innsatspersonell opprettholde sin evne til å utføre oppgavene sine på en sikker og effektiv måte.

2. Å forhindre utmattelse og skader:
Beredskapssituasjoner kan være fysisk krevende og føre til utmattelse og skader.
Smerte vil kunne  forverre disse problemene og forlenge restitusjonstiden.
Ved å ta grep for å håndtere smerte kan innsatspersonell redusere risikoen for utmattelse og skader, og dermed forbli operative over lengre tid.

3. Å bevare mentalt fokus og velvære:
Smerte vil kunne ha en betydelig negativ innvirkning på mentalt fokus og velvære.
I beredskapssituasjoner er det viktig at innsatspersonell kan opprettholde en positiv mental tilstand for å håndtere stressende og traumatiske opplevelser.
Ved å håndtere smerte effektivt kan innsatspersonell redusere risikoen for stress, angst og depresjon, og dermed bevare sitt mentale fokus og velvære.

4. Å sette et eksempel for andre:
Innsatspersonell er ofte rollemodeller for andre i samfunnet.
Ved å demonstrere hvordan man effektivt håndterer smerte, vil innsatspersonell inspirere andre til å ta vare på sin egen helse og velvære.
Dette vil bidra til å fremme en generell kultur av forebygging og håndtering av smerte i samfunnet.

5. Å fremme en kultur av omsorg og støtte:
Å håndtere smerte er en viktig del av å ta vare på seg selv som innsatspersonell.
Ved å prioritere egen helse og velvære kan innsatspersonell skape en kultur av omsorg og støtte i arbeidsmiljøet.
Dette vil bidra til å redusere stigmaet rundt smerte og oppmuntre andre til å søke hjelp når de trenger det.

Hvordan trene oss i å tåle smerte bedre?
Å håndtere smerte er en kompleks oppgave som krever en individuell tilnærming.
Det finnes en rekke forskjellige strategier og teknikker som vil være effektive, i, avspenningsteknikker og psykologisk fortrengning ved fokus-skifting.
Det er viktig at innsatspersonell har tilgang til informasjon og ressurser for å finne den beste strategien for å håndtere sin egen smerte.

Å øke smertetoleransen er en gradvis prosess som krever dedikasjon og riktig tilnærming.
Det er viktig å huske at smerte er et signal fra kroppen om at noe er galt.
Å ignorere smerte eller presse seg for hardt kan føre til skader.

Her er mine råd for å trene opp smertetoleransen på en trygg og effektiv måte:

1. Start gradvis:
Begynn med små utfordringer og øk gradvis intensiteten og varigheten over tid.
Lytt til kroppen din og ta pauser når du trenger det.

2. Finn en passende aktivitet:
Velg en aktivitet du liker og som du kan utføre regelmessig.
Dette kan være alt fra løping og svømming til yoga, styrketrening og smerte-toeranse
(Smerte-toleranse kan en bygge ved feks. å påføre seg smerte jevnlig, som ved å stikke seg i fingeren med en nål til en blør hver dag. En vil fort merke at både frykten for å påføre seg selv smerte, og selve smerten, reduseres fra dag til dag.)

3. Fokus på teknikk:
Riktig teknikk er avgjørende for å unngå skader og maksimere effekten av treningen. 

4. Mental trening:
Visualisering og mental fokus vil være nyttige for å håndtere smerte under trening.
Fokuser på pusten din og positive tankemønstre.

5. Vær tålmodig:
Å øke smertetoleransen tar tid. Ikke bli frustrert hvis du ikke ser resultater umiddelbart.
Fortsett å trene regelmessig og vær konsekvent i din innsats.

6. Restitusjon er viktig:
Gi kroppen din tid til å hente seg etter smerte-treningen.
Få nok søvn, spis næringsrik mat og bruk restitusjons-teknikker som ut-tøying og massasje.