Det er mange grunner til at folk ikke vil oppsøke profesjonell hjelp for hjelp til å behandle psykiske trauma. Tillit til helsevesenet, psykologer og psykiatrireke er en grunn.
Fremmedfølelse ved deltakelse i gruppeterapier/gruppestøtte-systemer der teknikkene de benytter virker fjollete og teatralske er en annen. En tredje grunn er at du ikke er komfortabel med å dele følelser med ukjente.
I slike tilfeller er det viktig å vite at det finnes andre selvteknikker enn alkohol, narkotika og medisiner for å møte frykten du har i deg
Desensibilisering refererer vanligvis til en prosess der en person gradvis blir mindre følsom eller reagerer mindre sterkt på visse stimuli, følelser eller situasjoner. Dette kan være relevant i sammenhenger som terapi, der man arbeider med å redusere en persons overfølsomhet eller angst knyttet til spesifikke erfaringer.
Det er mulig å prøve desensibiliseringsmetoder på egenhånd, teknikker inkluderer gradvis eksponering for angstutløsende stimuli, avspenningsteknikker og kognitiv restrukturering.
Det er viktig å ta det gradvis og være tålmodig med prosessen.
Hvis det er knyttet til spesifikke traumer eller lidelser, er det viktig søke støtte og veiledning hos folk som har lykkes med dette på egenhånd.
Å gå for fort frem med desensibilisering på egenhånd kan øke angstnivået og potensielt forverre reaksjonene.
Dette kan føre til økt stress, ubehag, og i noen tilfeller kan det utløse sterke emosjonelle reaksjoner.
Det er derfor viktig å være forsiktig, ta det gradvis og kanskje søke profesjonell veiledning for å unngå uforutsette negative konsekvenser.
Desensibilisering etter traumatiske opplevelser kan innebære spesifikke teknikker, ofte under veiledning av en profesjonell terapeut.
To vanlige tilnærminger er:
- Eksponeringsterapi på egenhånd: Dette innebærer gradvis og kontrollert eksponering for traumatiske minner eller situasjoner - Målet er å redusere angst og fryktreaksjoner over tid.
- EMDR (Eye Movement Desensitization and Reprocessing) hos spesialist: En terapeutisk metode som bruker øyebevegelser eller andre former for bilateral stimulering for å hjelpe klienten med å bearbeide og redusere angst knyttet til traumatiske minner.
Å gjennomføre disse teknikkene på egenhånd kan være utfordrende og potensielt risikabelt.
Det finnes flere selvstyrte tilnærminger som kan hjelpe enkeltpersoner med å håndtere reaksjoner på psykisk trauma.
Noen av disse inkluderer:
1. Pusteøvelser og mindfulness: Fokuser på pusten og praktiser mindfulness for å redusere angst og øke bevissthet om øyeblikket.
2. Dagboksskriving: Uttrykk følelser og tanker gjennom skriving for å bearbeide og forstå traumatiske opplevelser.
3. Selvhjelpslitteratur: Les bøker eller ressurser om håndtering av traumer og psykisk helse for å få innsikt og verktøy.
4. Fysisk aktivitet: Regelmessig trening kan bidra til å redusere stressnivået og forbedre humøret.
5. Støtte fra nære relasjoner: Å dele opplevelsen med pålitelige venner eller familiemedlemmer kan gi emosjonell støtte.
6. Kunst- eller musikkterapi: Bruk av kreative uttrykksformer for å bearbeide følelser knyttet til traumatiske opplevelser.
Selv om disse metodene kan være nyttige, er det viktig å være oppmerksom på egne grenser.
Å finne dine egne grenser ved selvterapi krever bevissthet og ærlighet med deg selv. Her er noen tips:
1. Lytt til kroppen: Vær oppmerksom på fysiske reaksjoner som stress, spenning eller ubehag. Dersom du merker at du blir overveldet, ta det som et signal om å pause eller avslutte selvterapien for øyeblikket.
2. Evaluér følelser: Legg merke til følelsene som dukker opp mens du utforsker traumatiske opplevelser. Hvis det blir for overveldende eller traumatiserende, kan det være en indikasjon på at du nærmer deg grensene dine.
3. Hold øye med mentalt velvære: Hvis du opplever økt angst, depresjon eller andre alvorlige symptomer, er det viktig å revurdere selvterapiprosessen og vurdere profesjonell hjelp.
4. Sett realistiske forventninger: Ikke press deg selv til å takle alt på en gang. Del opp arbeidet i mindre, håndterbare deler, og gi deg selv tid til å hvile mellom øktene.
5. Vurder støtte fra andre: Hvis selvterapi blir for utfordrende, søk støtte fra pålitelige venner, familiemedlemmer eller profesjonelle.
Husk at selvterapi har sine begrensninger, spesielt når det gjelder behandling av alvorlige traumer.